16
des
2010
0

Når journalister får gå amok – med PFU’s velsignelse

Pressens Faglige Utvalg (PFU) har behandlet klagene fra Nordlandssykehuset og Nordland legeforening etter «kirurgisaken» ved Nordlandssykehuset sist sommer. Som ventet konkluderte PFU med at media ikke har gjort noe galt. Min konklusjon etter medias kjør og PFU’s behandling av klagene, er at Norge snarest må få på plass en annen ordning. Media er ikke i stand til å bedrive selvjustis.

PFU må legges ned og erstattes med et nytt organ med et flertall av mennesker som ikke jobber i media. Og sanksjonene må være bøter, det er det eneste språket mediehusene forstår.

Jeg jobber i informasjonsavdelingen til Helse Nord. Min rolle da denne saken ble kjørt i media i månedsskiftet juni/juli var å overvåke media for å avlaste en meget hardt presset informasjonsavdeling ved Nordlandssykehuset.

Uthenging før dom

Det var en interessant oppgave. Medietrykket var enormt, og selv om flere av sakene både var grundige og gode, var det mange overtramp. Dessuten ble denne saken etter hvert et godt eksempel på hvordan mediene følger hverandre, bruker hverandre som kilder uten å sjekke og ikke evner å tenke selv.

Det groveste overtrampet var selvsagt offentliggjøringen av navn på og bilde av de to involverte kirurgene. De ble hengt ut som om de skulle vært notorisk kriminelle og ansvarlige for alt det gale som skjer i verden. Det er viktig å merke seg at dette skjedde før helsetilsynet har vurdert om kirurgene faktisk har gjort noe galt. Selv ikke den groveste voldtektsforbryter eller barnemishandler får navnet sitt og bildet av seg på trykk før dom er falt.

PFU synes det er helt fint at leger, som er mistenkt for noe, henges ut med navn og bilde. Og det gjør nok PFU vel vitende om at sånt selger aviser.

Gir sykehuset ansvaret for balansert dekning i media

Men det skjedde mer i disse kaotiske dagene. Media ventet for eksempel i flere dager før de innhentet informasjon fra faglig kompetent hold, informasjon som kunne kastet lys over flere sider ved den type kreftoperasjoner som det her var snakk om. PFU synes det er helt greit, fordi sykehuset selv kunne bidratt til å opprette balansen i dekningen.

Det PFU åpenbart ikke skjønner, eller ikke er i stand til å sette seg inn i, er at det ikke er sykehuset som er ansvarlig for en balansert dekning i media. Det kokte virkelig disse dagene, og hvordan skulle Nordlandssykehuset selv gå ut med faktainformasjon uten at det hadde virket provoserende og mistenkelig for mange involverte? Dessuten BLE det tatt kontakt med både VG og NRK fra helsefaglig kompetent hold utenfor Nordlandssykehuset, men disse henvendelsene ble ignorert.

Kommentatorer amok

Mens jeg satt og fulgte nøye med på mediedekningen dukket det opp et annet fenomen, nemlig kommentatorene. Mediene har merket seg at folk gjerne leser kommentarer fordi disse ofte har et preg av grundighet og saklighet og derfor er interessante å lese. PFU slår fast at på kommentarplass kan man skrive omtrent hva som helst uten at innholdet kan komme i konflikt med Vær Varsom-plakaten – et sett regler som media hele tiden hevder de forholder seg til.

Og gjett om kommentatorene boltret seg. Aftenposten skrev en leder med tittelen «Når kirurger får gå amok», og i den het det blant annet: «To utenlandske leger har med skalpell i hånd tilsynelatende gått amok ved operasjonsbordet, og påført sine pasienter totalt unødvendige lidelser og skader.» I samme avis dagen etter slipper en professor til, og han forteller at det slett ikke er uvanlig – uansett institusjon – at man opererer vekk friske organer ved mistanke om kreft. Aftenpostens lederskribent sier i sitt svar til klagen i PFU at de baserte seg på opplysninger hentet fra andre medier, og det synes PFU er en grei forklaring.

Tone Jensen i Nordlys skulle også bruke denne saken til å fortelle hvor tøff hun er til å skrive kommentarer, og presterte følgende under tittelen «Helt sykt!» 1. juli: «De ble innlagt som friske, og utskrevet som helseløse». Pernille Huseby i Nationen kom med dette 3. juli: «Flere av pasientene har fått fjernet friske organer fra kroppen. Motivet for operasjonene var penger og prestisje».

De to siste kommentarene ble ikke klaget inn til PFU, men jeg tar dem med her fordi PFU synes det er greit at aviser kan bruke informasjon fra andre aviser når de kommenterer – altså behøver de ikke sjekke sakene selv, og kan påstå nærmest hva som helst uten at det får konsekvenser.

Og da er jeg kommet frem til mitt hovedpoeng som media og PFU velger å se helt bort fra i denne saken, og sannsynligvis i mange andre saker også:

VG, Avisa Nordland, NRK og Aftenposten kjørte denne saken så ensidig og unyansert i mange dager at det fikk feste seg et inntrykk av at friske folk fikk fjernet friske organer i et bankende kjør på Nordlandssykehuset. Ja, stakk du innom Narvesenkiosken i sykehusets foajé, kunne du fort risikere å bli utsatt for kirurger som fikk gå amok med skalpell i hånd.

Sånn var det selvsagt ikke, men det var inntrykket det norske folk ble nødt til å sitte igjen med etter denne massive, ensidige dekningen.

PFU må vekk!

Pressen Faglige Utvalg er et klageorgan oppnevnt av Norsk Presseforbund som i sin tur organiserer presseorganisasjoner. PFU skal behandle saker hvor klager mener at media har gått for langt. Det er sju faste medlemmer, fire (altså flertallet) representerer pressen og tre allmennheten.

Jeg mener, ikke bare på bakgrunn av de siste sakene etter sommerens mediekjør mot Nordlandssykehuset, at dette organet ikke fungerer. For det første er utvalget åpenbart mer opptatt av å forklare og forsvare hvorfor media har gjort det som klageren klager på. Mange av sakene de behandler kan følges via www.journalisten.no, og jeg har sett og hørt svært pinlige forestillinger hvor utvalgets medlemmer jobber hardt for å bli enige om en eller annen uttalelse som bare svært sjeldent fører til fellelse. Jeg har også sett Presseforbundets generalsekretær motta SMS-er underveis i møtet fra redaktører for å komme med opplysninger mens saken behandles.

Og når en redaksjon en sjelden gang får «dommen» Brudd på god presseskikk, skjer det ikke annet enn at angjeldende publikasjon må trykke/presentere PFU-dommen. Dette betyr selvsagt null og nada for mediebedrifter, og medfører jo i prinsippet ingen oppreising for den som blir utsatt for medieovergrep.

Det er prinsipielt galt at vi overlater mediejustisen til media selv. Spesielt galt blir det når det åpenbart ikke fungerer.

Her kan du lese PFU’s uttalelser i «kirurgisaken», og jeg advarer mot det meget ulne og tidvis ubegripelige PFU-språket.