10
feb
2011
0

Tør du melde til barnevernet?

Sjokkerende informasjon strømmer ut fra rettssalen på Elverum etter overgrepssakene i Alvdal. Barnevernet får massiv og ganske sikkert fortjent kritikk, men vern av barn er ikke bare barnevernets ansvar. Tør DU melde i fra om du ser mistenkelig behandling av naboens barn?

I Bodø er det omlag 30 personer som jobber i barnevernet. Vi hører lite til dem, men jeg vet at de har gjort og gjør en fantastisk jobb for mange barn og familier. Jeg vet dessuten at barnevernet i Bodø også har en del mindre hyggelige historier knyttet til seg, spesielt historier som handler om manglende eller for sen inngripen.

Redd for å gjøre jobben sin

Jeg vil ha et sterkt, aktivt og gjerne proaktivt barnevern. Jeg vil at barnevernet ikke skal ta sjanser med barnas framtid, men heller skake opp voksne dersom det viser seg at opplysningene og varslene ikke stemte. Mye heller det framfor å ta sjansen på at barn ikke lider overlast eller behandles kritikkverdig.

Jeg ønsker meg et barnevern som er mye mer offensivt og faktisk deltar i debattene, også i vanskelige saker. Prinsippet om ikke å uttale seg på grunn av taushetsplikten må erstattes med vilje til å gå ut offentlig i saker når barnevernet fristilles fra taushetsplikten. I dag er praksis ikke å delta i debatten, noe som er uheldig for barnevernets omdømme og legitimitet. Det som skjer er at når barnevernet omtales i media er det gjennom voksnes skrekkhistorier, og siden det aldri tas til motmæle utvikler de ansatte en frykt for å gjøre jobben sin. Noe som igjen kan skade barn som trenger oppfølging. Vi trenger barnevernansatte som er stolte av den jobben de gjør på vegne av de svakeste i samfunnet.

Alvdal-saken har vist oss nok en gang hvor grusomme voksne kan være med egne og andres barn. Saken har samtidig avslørt hvor forskjellig beskyttelse barn har avhengig av hvilken kommune de bor i. En slik forskjellsbehandling ville voksne aldri funnet seg i. Spørsmålet er om ikke barnevernsinstitusjonen burde vært på fylkeskommunalt eller statlig nivå, og ikke avhengig av den enkelte kommunes økonomi?

Tør du si i fra?

Men organiseringen av barnevernet fritar ikke alle oss andre fra å tenke på barnas beste. Barnevern er altfor viktig til at det kan overlates til barnevernet alene. Tør du si i fra om du ser et barn bli slett behandlet av sine foreldre? Tør du melde i fra til barnevernsvakta eller politiet dersom du mistenker at noe veldig galt KAN foregå i en familie?

Dersom du ikke gjør noe, kan du være direkte involvert i et overgrep. Riktignok er det kun dyr som har lovbestemmelser som gjør oss ansvarlige om vi ser mishandling, men moralsk og på alle andre måter bør vi selvsagt føle det samme når det handler om barn.

Ikke lett å være varsler

Det er ikke lett å være varsler. Du setter kanskje et vennskap på spill. De voksne som omfattes av ditt varsel finner ofte ut hvem som har varslet, og det kan være tungt. Men likevel: alternativet er så mye, mye verre. Dersom det viser seg at ditt varsel blir sjekket og man kan konkludere med at ingenting galt har skjedd så er jo det utelukkende flott! Og vel verdt å ofre et vennskap for, dersom det skulle bli resultatet. Skulle varselet vise seg å stemme, så er det trist, men samtidig godt at de som kan gripe inn og hjelpe barnet ble informert.

I barnevernsaker ser vi ofte at alle skylder på alle, ansvaret pulveriseres og i mellomtiden er det mange barn som opplever en ødeleggende barndom og oppvekst. Vi voksne rundt barn ser mye, men gjør dessverre for lite. Vi tenker for mye på de andre voksne og er dermed med på å underbygge påstanden om at barnevernet i dag er for mye av et foreldrevern. Det har vi alle et ansvar for å gjøre noe med – mens vi venter på at lovgiverne tar til fornuft og spisser barneverntjenesteloven fra 1993. Har du forresten tenkt på at barnas departement er en del av barne-, likestillings og inkluderingsdepartementet? Barna burde hatt sitt eget!