22
des
2013
0

37-0. Dette er ikke talentutvikling

Sist helg ble det spilt flere kamper i regionseriene i aldersbestemt håndball. I en av kampene vant et BHK-lag 37–0 over Kabelvåg.

37–0. Smak litt på det resultatet av en håndballkamp med unge involvert. Du behøver neppe ha så lang erfaring innen barne- og ungdomsidrett for å skjønne at 37–0 ikke er talentutvikling, men mer det motsatte. 37–0 er cirka ett baklengsmål per minutt.

Nå skal det allerede her skytes inn at resultatet i denne kampen ikke er unikt og at det garantert finnes verre eksempler.

Men uansett må jeg få lov til å spørre: Ligger ansvaret for akkurat denne nedverdigende opplevelsen hos bortelaget Kabelvåg som kom til Bodø med et lag uten reserver? Ligger ansvaret hos de voksne trenerne i BHK som spilte med et veldig offensivt forsvar og tok imot stadig mer slitne lofotjenter uten å ta en eneste time out i andre omgang, noe som i det minste ville gitt gjestene litt pusterom? Eller ligger ansvaret hos dem som styrer håndballen på et mer overordnet nivå?

I sommer kritiserte jeg på denne plass BHK for å være resultatorientert og kortsiktig i talentutviklingsarbeidet. Kritikken førte blant annet til et leserbrev fra klubbens ledelse hvor det ble slått fast at (sitat):

«Vi er mer opptatt av antall spillende lag og aktive spillere i håndballklubbene enn våre egne lags posisjon på tabellene.»

Jeg tror på BHK når klubben sier det den sier. Men likevel: Å vinne 37–0 utvikler ingen. Ikke de som vinner, og slett ikke de som taper. I kamper hvor forskjellen er så stor, bør det være en selvfølge at det overlegne laget sørger for å jevne ut så mye som råd er, kanskje sågar med å ta ut en spiller eller to. BHK mener de forsøkte å jevne ut på mange måter, men at styrkeforskjellen var så stor at ingenting kunne gjøres for å forhindre giganttapet. Den sliter jeg litt mer med å forstå, men la gå.

La oss håpe og tro at kabelvågjentene kommer seg fort over storsmellen i Bodø selv om den ene treneren fortalte meg at det ikke var enkelt å finne ordene som kunne fungere rett etter kampen. Ydmykelsen på banen fikk tårene til å trille. Men på vei hjem kom heldigvis den sportslige nedturen ut av fokus og ble erstattet av den gode følelsen du får av å være sammen med venner.

Dette er bare et av mange eksempler, dessverre. Min hensikt er ikke å ramme unge og ivrige håndballjenter. Tvert imot. Jeg savner en overordnet debatt i håndballen, slik man lenge har hatt i aldersbestemt fotball, om hvordan man best utvikler unge spillere. Og legger til rette for at unge skal ha det gøy med håndballen lengst mulig.

Så langt har forsøkene på å reise denne viktige debatten endt med at foreldre, trenere og klubbledere har løpt rett i forsvarsposisjon. Eller kommet med «trusler» med å si opp avisabonnement dersom debatten gis spalteplass.

Det må være mulig, også i håndballen, å diskutere med senkede skuldre hva som skal til for å skape idrettsglede. Målet må være det samme for alle aktører: At jentene på begge lag skal finne glede i å spille håndball i mange år til.