3
jan
2014
0

Se til Aalesund!

Fascinerende å lese hvordan en klubb i en by på størrelse med Bodø på få år klarte å bli stoltheten til tusenvis av sunnmøringer, mange av dem totalt uinteressert i fotball inntil noe stort skjedde.

Aalesunds Fotballklubb fyller 100 år i år, og i den anledning har Arnfinn Mauren skrevet en meget god bok om klubben. Den boka bør absolutt høre til pensum for dem som styrer og steller vårt flaggskip. Det er mye å lære av hvordan AaFK klarte å bygge seg opp til en på alle måter solid norsk toppklubb med et svært entusiastisk og stort publikum.

AaFK var på flere måter en klubb i et slags sportslig «ingenmannsland» de 80 første årene av sin historie, veldig grovt sett. I 1994 var den bare noen få tusenlapper unna konkurs uten at så veldig mange i byen lot til å bry seg nevneverdig. Ildsjelene klarte å mobilisere næringslivsfolk til å bidra, og takket være dem, pluss noen flere som kom med etter hvert, ble det heldigvis ingen konkurs. Men den virkelige starten på det vi ser i dag, skjedde med ikke ukjente Ivar Morten Normark som hovedtrener.

I 2002, mens folk fortsatt ikke var spesielt opptatt av AaFK, klarte han å føre laget opp til Tippeligaen og samtidig nådde de semifinalen i cupen.

Selv om det ble med kun én sesong i Tippeligaen i første omgang, klarte Normark & co. å binde varige bånd mellom klubb og tilhengere. Ja, faktisk var engasjementet like stort i 1. divisjon etter nedrykket som i Tippeligaen. Og engasjementet bare økte, ikke utelukkende i form av stadig flere tilskuere på kamp men også i form av millioninntekter på salg av supportereffekter. Går du på en AaFK-kamp må du lete nøye før du finner noen som ikke har noe med oransje på seg.

Når klubben nå går inn i sin jubileumssesong tyder alt på at engasjementet holder seg stabilt og godt. Bindingen mellom klubb og tilhengere er blitt sterk. Hvordan har de klart det?

Arnfinn Mauren forklarer det godt i dette sitatet fra boka:

«En fotballklubb som Aalesund tilhører ikke bare spillerne, tillitsvalgte, trenerne og medlemmene. Det er ikke en bedrift som eies av aksjonærene. Den tilhører alle som føler en tilknytning til klubben. Alle som sier vi. I dette samspillet mellom spillerne, ledelsen og tilhengerne ligger sjelen til en fotballklubb, selve identiteten til en klubb.»

Her ligger det mye klokt. Jeg er dessverre ikke sikker på at denne erkjennelsen er like sterk på Aspmyra som den er på Color Line Stadion. Avstanden mellom Glimt og de som sier vi, er nok større i Bodø enn i Ålesund. Det er kanskje én av grunnene til at bodøklubben nesten ikke selger supportereffekter og må slite kraftig for å få mer enn 4000 på tribunene.

La oss rette på dette slik at også Glimt kan feire hundre år og føle at de har både byen og distriktet rundt i ryggen.

Vi kan alle bidra.