20
jun
2014
0

Å dra på turnering uten å få spille ett eneste minutt

Det er ikke bare VM i Brasil det handler om:

I disse dager reiser mange av våre håpefulle jenter og gutter for å delta i fotballturneringer.

Noen reiser kort, andre litt lengre, men felles for dem alle er at turneringene og alle opplevelsene i forbindelse med dem, setter sine spor. Og det på godt og vondt.

Fotballturneringene sommerstid er ofte høydepunktet i et langt fotballår. Det å reise sammen med kamerater og kanskje uten at mamma og pappa er i umiddelbar nærhet hele tiden, ja det kan være selve livet for en 12-, 13-, 14-åring. Det sosiale er selvsagt veldig viktig, ofte kanskje viktigere enn det som skjer på banen.

Fotballen, det som skjer i kampene og i forbindelse med kampene, er likevel ofte det som dominerer de inntrykkene ungene tar med seg hjem fra turnering. Alle som følger med i barne- og ungdomsfotballen har helt sikkert fått med seg historien om Stig Inge Bjørnebye da han som 14-åring deltok i en turnering uten å få spille ett eneste minutt.

Han bedyrer i ettertid at den opplevelsen holdt på å få ham til å gi opp fotballen fullstendig. Siden ble han jo svært vellykket både på landslaget og i Liverpool.

Han som ikke var god nok for å få spille ett minutt av en turnering som 14-åring, ble en av Norges beste spillere.

Slik behandling av en ung fotballspiller er selvsagt ikke bra, men likevel er det fortsatt mange som får denne opplevelsen når de med store forventninger er med på reisen, men ikke får være med på fotballen.

Voksnes ambisjoner på sine lags vegne er dessverre ofte preget av kortsiktighet, og en slik tankegang vises kanskje ekstra tydelig når det handler om en intensiv turnering med mange kamper på kort tid og fokuset er skrudd fast på resultater og avansement.

I utgangspunktet er det lett å si at dette problemet er lett å løse: det er bare å la alle spille like mye. Dette bør i alle fall være regelen for de yngste.

Men når barna blir litt eldre og fotballen litt mer avansert, bør trenerne få anledning til å variere bruken av spillerne, selvsagt uten at det innebærer at noen ikke får spille eller bare får symbolsk spilletid. Dette krever bevisste voksenpersoner med evne til å se lenger enn til turneringens siste dag.

For å unngå at dette blir et problem, bør foreldrene og trenerne gjøre avtaler på forhånd om hvordan laget skal forholde seg til det vi kaller for topping. Klare avtaler før man reiser, avtaler som også spillerne er informert om selvsagt, er fornuftig.

I turneringens hete kan slike avtaler tilsynelatende komme i veien for et avansement eller en viktig seier, og derfor «glemmes». Hva bør man gjøre da?

Hvis man er til stede som foresatt og opplever sin jente eller gutt uten spilletid, bør man vente til det har roet seg etter kampen og så spørre ansvarlig trener om hvorfor dette skjedde.

Å stå på sidelinja og kritisere og kanskje få med seg mange andre i foreldregruppa, fører ofte til et høyt støynivå, for ikke å si konfliktnivå. Og det er ingen, og absolutt ikke spillerne, tjent med.

Hvis du som foresatt selv ikke var til stede på turneringen, og får høre i etterkant at din håpefulle fikk lite eller ingen spilletid, bør du ta kontakt med trener og sjekke ut hvorfor. Hvis svaret fra trener handler om at hans mål var best mulig resultat for en hver pris, bør du ta opp saken med klubben. Og hvis klubben sier dette er helt OK, bør du vurdere å bytte klubb.

Men: heldigvis får de fleste en fantastisk tid enten det er Reipå cup, Kippermoen cup, Piteå Summer Games, Scandia Cup eller Bodø cup, for å nevne noen turneringer med god deltakelse av lag fra Salten.