18
apr
2017
1
Illustrasjonsbilde - barnefotball.

Topping som religion

Rett før påske ble det kjent at Bodø/Glimt ønsker å samle de 14-15 beste 12-åringene i byen og distriktet i september og sende gjengen til en turnering i Bærum hvor de skal få møte tilsvarende toppede lag fra Lillestrøm, Viking og Vålerenga for å nevne noen.

– Hensikten er å gi de største talentene gode kamper, sier Ørjan Berg i Bodø/Glimt til AN.

Iveren etter å toppe ser ikke ut til å ha noen grenser i norsk toppfotball generelt og i Bodø/Glimt spesielt. Det blir 12-åringene i høst, og så blir det 10-åringene om et år eller to. De gir seg ikke før de får plukke ut de beste 6-åringene på ett lag – sann mine ord.

Så hva er galt med dette da?

For det første er det selve toppingen. Vi har altså å gjøre med fotballedere som i fullt alvor og sterk i troen mener å vite hvilke 12-åringer som er de største talentene. De kan se inn i framtiden og plukke ut de som kan bli en framtidig norsk toppspiller. Dette er topping-religionens yppersteprester som vet hva framtiden vil bringe. De bygger ikke sine teorier bare på forskning eller vitenskap, men mest på synsing og klokkertro på egne evner til å identifisere kommende gode spillere fra dårlige – nesten helt fra fødselen. Fotballens svar på alternativmedisinen.

For det andre handler dette om å erkjenne hvor man bor og hva slags rammebetingelser vi lever under. I stedet for å bruke millioner av kroner på de som til enhver tid  er kommet lengst i utviklingen, burde Bodø/Glimt satse tilsvarende ressurser på å gi så mange av byens unge fotballspillere et best mulig tilbud lengst mulig. Det er enorm forskjell på det tilbudet de yngste i Bodø og i Glimt får sammenlignet med de toppede lagene. Og da snakker vi om en spissing som baserer seg på noe vi gjerne kan kalle overtro. Vi er ikke mange mennesker i vår del av verden, og vi må derfor ta best mulig vare på så mange som mulig. Det er mange eksempler på at spillere som de nevnte yppersteprestene ikke har hatt sans for, likevel er blitt meget gode fotballspillere. Hvorfor da gamble med noen få som akkurat når lag skal tas ut er hakket bedre enn sine jevngamle?

Når toppingreligionens talsmenn hevder at topping er den eneste vei å gå, viser de ofte til Ajax, Barcelona, Manchester United og PSG. Storklubber med enorme ressurser økonomisk, men også befolkningsmessig i en helt annen verden enn oss som bor i Nordland. Å erkjenne hva man er og hvor man står, er kanskje det viktigste utgangspunktet når man skal vurdere veien videre.

6-12-åringene, altså de som (foreløpig) tilhører barneidretten før toppingen og alvoret kommer inn i bildet, blir ofte holdt fram som de viktigste for norsk fotballs framtid. Likevel ser vi at det er der vi foreldre får ansvaret for trening og utvikling av spillerne. Hvis det hadde vært det minste alvor i festtalene om hvor viktig det er at denne aldersgruppen får gode opplegg, ja så hadde selvsagt klubber som Glimt brukt store ressurser her. Men det kommer ikke til å skje før Glimt får lov til å toppe de helt unge også. Det virker nærmest som en betingelse at dersom et godt opplegg med gode trenere skal innføres, så skal det kun handle om de som ser ut til å være best akkurat nå.

Universitetslektor Stig Arve Sæther forsker på ungdomsidrett og talentutvikling ved NTNU og ga tidligere i år ut boka «De norske fotballtalentene». Boka oppsummerer funnene fra et prosjekt hvor flere forskere har fulgt de mest talentfulle spillerne innenfor ett årskull over en 10-årsperiode. Dette er interessant lesning enten man liker topping eller ikke. Men nå håper jeg det kan forskes på hele kull med fotballspillere over en tilsvarende periode – ikke bare de man anser for å være best akkurat nå.

Kanskje Glimt kunne gå i gang med noe sånt?


Jeg har tidligere skrevet mye om topping og barne/ungdomsfotball – her er lenke til noen av artiklene: