9
aug
2017
0
Ungdomsfotball - illustrasjonsbilde.

De enorme forskjellene i Glimt

Det er merkelig at når Glimts styreleder og daglige leder skal forsøke å forsvare klubbens satsing på de beste spillerne allerede fra 13-årsalderen så nevner de ikke med ett eneste ord den enorme forskjellen det er på tilbudet «de beste» får sammenlignet med breddelagstilbudet. Forskjellen er hårreisende, både i kroner og kvalitet.

De snakker heller ingenting om hvordan en 12-åring må føle seg når han får beskjed om at klubben ikke regner ham som verdt å satse på og hva denne behandlingen av folk kan bety for forholdet til Bodø/Glimt. De bryr seg åpenbart ikke om denne åpenbare konsekvensen av toppingen, som forresten ikke bare skjer når spillerne er 12 år, men omtrent hver gang nye lag skal toppes. Sunne og gode verdier?

Samtidig som de hevder at Glimts mål med barne- og ungdomsfotballen er «flest mulig – lengst mulig – best mulig», viser det de holder på med noe helt annet, nemlig «noen få (16 i hvert årskull) – så lenge vi synes du er god – enorm forskjell i kvaliteten på tilbudet».

De snakker heller ikke om hva slags egenskaper det sportslige apparatet i klubben har som gjør dem i stand til å se hvilke spillere som kan bli gode i framtiden og hvilke som ikke kan bli det. Klarsynt?

De gir oss heller ikke noe innblikk i hvordan de ser på det at Glimt gjennom denne toppingen nødvendigvis må gå glipp av en del talenter i framtiden.

Glimt-ledelsen problematiserer heller ikke hva det betyr for bodøfotballen og naboklubbene at Glimt samler de beste spillerne, men forteller oss i stedet hvor raust de deler «et omfattende planverk med tilhørende metodikk» – et planverk du må ha heltidsansatte trenere og masse penger for å implementere.

Glimt er ikke aktivt er ute og «fisker spillere» fra andre klubber. Men det sier seg selv at med en så enorm forskjell på kvalitet i tilbudet så trenger de ikke det. Ambisiøse (og kanskje litt korttenkte) foreldre og spillere kommer av seg selv.

Avslutningsvis i det 10 000 tegn lange svaret til den anonyme spørsmålsstilleren som startet debatten i AN sist helg skriver Glimt-ledelsen, representert ved styreleder Hege Leirfall Ingebrigtsen og daglig leder Frode Thomassen: – Vi ønsker å utvikle oss videre, forbedre oss, og imøteser da gjerne en god, grundig og saklig debatt om vårt arbeid og videre utvikling.

Jeg er ikke så sikker på at dette er en debatt klubben virkelig ønsker. Glimt virker helt fastlåst i sin topping-tenkning og jo flere som argumenter for en annen tilnærming jo mer bestemt virker klubben på å fortsette i samme spor: Pøse på med ressurser (kompetanse og penger) på et fåtall spillere og la resten seile sin egen sjø.

Men for å ta ønsket om en debatt på alvor: Hvordan kan Glimt forsvare toppingen av 12-13-åringer med at det har vært en tradisjon helt siden 1980-tallet? At mange klubber har vurdert topping i denne alderen som «hensiktsmessig»? Finnes det virkelig ikke argumenter for denne praksisen ut over at det er blitt en gammel vane?

(Og her er det på plass å repetere det jeg har nevnt i bloggen min mange ganger: som trener i Glimts ungdomsavdeling på 80/90-tallet var jeg selv med på knallhard topping, men jeg ser helt klart i dag hvor feil det var og fortsatt er.)

Jeg begynner å tro at barne- og ungdomssatsingen i Bodø/Glimt er konstruert for å la trenerne få leke toppmanagere på voksenfotballens vis og ikke for å gi flest mulig fotballinteresserte bodøgutter et best mulig tilbud. Det handler i alle fall ikke om å bygge engasjement og et godt omdømme rundt klubben.

PS: På Facebook undret jeg meg litt over hvorfor vedkommende som kom med kritiske spørsmål til Glimt valgte å gjøre det anonymt. Siden har jeg fått en god forklaring, men jeg vil understreke at det er høyt under taket i klubben for de fleste involverte.


Jeg har tidligere skrevet mye om topping og barne/ungdomsfotball – her er lenke til noen av artiklene: