Søndag 21. juni: Bodø/Glimt knuses hardt og brutalt av Viking på Aspmyra stadion. De få tilskuerne som overvar lidelsen kunne se at ingenting, absolutt ingenting, stemte for Glimt. Det var pinlig. Resignasjonen og nedrykket sto skrevet i panna på så vel spillere, støtteapparat og supportere.
Fire helger senere: Hele Bodø jubler for Glimts fjerde seier på rad. Glimtspillerne ser ut som om de har planer om å ta medalje. Selvsikkerheten og spillegleden står skrevet i panna på hele gjengen. Forvandlingen gleder en hel by og alle med hjerte for Glimt.
Hvordan er dette mulig? Hva slags mekanismer er det som tar et helt fotballag fra et skremmende lavt nivå og opp til å matche landets aller beste lag – i løpet av noen få dager?
Fotball er tilsynelatende et enkelt spill, men der du har å gjøre med samhandling mellom mange mennesker, både på og utenfor banen, kompliseres bildet dramatisk. Og det er nok derfor så mange er så fasinert av denne sporten. Du kan aldri være trygg på hva som kommer til å skje. «Den menneskelige faktor» trekkes ofte inn som en forklaring når noe uforklarlig skjer, og det er godt mulig at vi må bruke denne faktoren for å finne løsningen på «Mysteriet Glimt».
I intervjuene etter de siste kampene har mange forsøkt å forklare hva som egentlig har skjedd med Glimt etter den nedslående søndagsettermiddagen 21. juni. Spillerne snakker om at Jan Halvor Halvorsen har lyttet litt mer på dem og gjort «små justeringer» som har vist seg å hjelpe. Jan Halvor selv har pekt på at de har jobbet og jobbet som vanlig hele veien, og at serien må sees på som en maraton.
Jeg mener at løsningen på mysteriet ligger hos spillerne. På samme måte som de var å klandre for de mildt sagt dårlige prestasjonene i seriens første tredel, skal spillerne ha ros for det som nå skjer. Godt hjulpet av et Glimt-styre som ikke åpnet «vi sparker treneren»-døra, ble det åpenbart klart for hele gjengen at dette er vi faktisk nødt til å ta tak i sjøl.
Det som konkret har skjedd er at treningene har endret seg litt, de er blitt mer intense. Intensiteten er i høyeste grad blitt med inn i kampene, hvor innsatsen vi alle har etterlyst plutselig er der – hele tiden, hos alle spillerne.
Den kollektive kraften som må ligge i bunnen hos et hvert lag som ønsker å vinne fotballkamper, har åpenbart seg og blir selvsagt forsterket ved de lykkes. De vinner ikke bare dueller, de vinner hele kamper.
Det som også har skjedd er at Jan Halvor og Aasmund nå plutselig har mange spillere å velge i. Det er blitt kamp om plassene. Glimt vinner selv uten Badou eller Sané. Skal du være med på moroa er du nødt til å prestere.
Du skal være god for å slå Bodø/Glimt nå. For en måned siden holdt det om du bare møtte opp til kamp.
Men: Selv om det akkurat nå ser så mye bedre ut enn for kun kort tid siden, er det grunn til å stille noen kritiske spørsmål:
- Til spillerne: Hvordan kunne dere tillate dere å svirre rundt på et så lavt nivå så lenge? Trodde dere at noen andre skulle gjøre jobben? Trodde dere at resultater kommer av seg selv? Trodde dere at styret i klubben skulle komme til unnsetning og sparke treneren for å frita dere for ansvaret?
- Til Jan Halvor: Kan du med hånden på hjertet si at du har fulgt opp spillerne godt nok underveis og sjekket intensitet og prestasjoner? Og kan din tålmodighet og ditt prat om at serien er en marathon ha ført til at de dårlige resultatene innledningsvis nærmest ble akseptert?
Søndag venter Aalesund FK. Nøyaktig 5 uker etter lavmålet mot Viking skal vi møtes på Aspmyra igjen. Den gang så vi Glimtspillere som forsøkte å gjemme seg vekk. Den gangen var jeg flau og fortvilet. Denne gangen får vi se Glimt-spillerne kjempe hardt for sin femte strake seier.
Denne gangen forlater jeg Aspmyra med trua på Glimt. Det er jeg helt sikkert på. Hvis ikke den menneskelige faktor spiller meg et puss nok en gang.
