Avisa Nordland har ommøblert

Fem utgaver av Avisa Nordland er presentert siden sjefredaktøren ønsket oss velkommen til ny avis. Vi som håpet på en forbedret lokalavis har grunn til å føle oss skuffet.

På offensivt vis gikk Jan-Eirik Hanssen høyt på banen: – Vi vil lage en friskere og mer moderne avis, med økt satsing på nyheter, debatt, kultur og bidrag fra deg som leser, skrev han i sin velkommen-hilsen onsdag 26. mai.

Ønsker en bedre lokalavis

Innledningsvis må jeg få understreke at jeg er genuint opptatt av at Bodø og Salten skal ha en god lokalavis. Jeg har lenge ment at Avisa Nordland slett ikke er noen god avis, og jeg forsøkte også å gjøre noe med det gjennom å utfordre monopolisten med en nettavis. Det gikk ikke etter planen. Men det har ikke gjort meg mindre engasjert og jeg ble oppriktig glad da jeg fikk vite at AN hadde planer om å foreta endringer.

Etter fem utgaver, noe som vel kan gå som et utvidet førsteinntrykk, er det bare å konstatere at AN ikke har tenkt å bli en bedre avis. AN har åpenbart lagt ned større ressurser i egenannonsene om oppussingsarbeidet enn i jobben med å forbedre produktet.

For Avisa Nordland har ikke pusset opp. De har bare ommøblert. Og det er sikkert både fint og inspirerende for de som jobber i avisen, og en god anledning for markedsavdelingen til å lokke med abonnementstilbud. Men ommøbleringen betyr svært lite for oss som lesere.

Forutsigbart, kjedelig og uinspirert

Når du abonnerer eller kjøper en avis er det fordi du er interessert i innholdet, det være seg på redaksjonell plass eller på annonsesidene. Annonsene i AN er det lite å innvende på. Ingen tvil om at avisen er en viktig og god kanal for markedsføring i Salten-distriktet, hvilket jo bare skulle mangle størrelsen tatt i betraktning.

Kvaliteten på det redaksjonelle innholdet står imidlertid ikke i noe forhold til de ressursene avisen rår over. Vi snakker om en forutsigbar, kjedelig og uinspirert avis hvor journalistene åpenbart får lov til å holde på med det de liker best, pleie de samme kildene de har pleid i årevis og ellers opptre nærmest snillistisk i saker hvor bodøsamfunnet forventer tøffere tilnærming. Joda, jeg generaliserer her, det finnes hederlig unntak, men følelsen av at vi har med en tam og tannløs avis å gjøre lar seg ikke fjerne.

Så når AN-redaktøren fortalte at produktendringene er gjort etter råd fra leserne, fikk jeg et fornyet håp om at vi kanskje kunne få se en innholdsmessig dreining mot det bedre. Etter fem utgaver lurer jeg på hva slags spørsmål AN stilte sine lesere i undersøkelsen som utgjør bakgrunnen for det som altså ikke er noen ny avis, men en ny plassering av innholdet.

Bruker ikke sosiale medier

«Nye AN» er dessverre ikke blitt friskere og mer moderne. Når det gjelder økt satsing på debatt og kultur kan vi i det minste se en positiv forskjell i antall spaltemillimeter. Det kobbelet av kronikkforfattere AN har presentert så langt (frem til og med mandagens avis) bærer ikke akkurat bud om nyskaping eller vilje til å lete opp nye stemmer. Og heller ingen vilje til å lokke fram kronikker med et innhold som kan engasjere. Disse nye stemmene finnes selvsagt i Bodø og i Salten, spørsmålet er bare om AN tør slippe dem til. Det bodøbaserte nettstedet Raseri.nu kan kanskje være et OK sted å sjekke?

Den moderne avisen Jan-Eirik Hanssen leder er håpløst umoderne i sin tilnærming til sosiale medier, et område som er særdeles velegnet når det gjelder å komme i dialog med sine lesere, dersom man ønsker det. På Facebook og Twitter gjør ikke AN noe annet enn automatisk å legge ut lenker til sine siste saker. AN på Twitter følger fire andre twitrere, to av dem jobber i avisen. Det forteller det meste om en avis som snakker om leserdialog, men som ikke mener noe med det.

AN-redaktøren skriver også at han ønsker flere bidrag fra leserne. Jeg håper virkelig ikke dette betyr et dobbelt antall sider med sommerbilder, julebilder, karnevalsbilder eller lignende som AN tidligere har brukt veldig mye plass på – og som det selvsagt bør være plass til, bare ikke så mye.

Mitt velmente tips avslutningsvis er at avisens redaktør fritar journalistene fra å skrive Sidesprang-spalten, som de fleste åpenbart gjør under tvang, og heller gir dem tid til å følge med hva som skjer i sosiale medier og andre steder folk ferdes.

Kanskje det kan gjøre noe med den grunnholdningen som jeg tror rår i AN-redaksjonen: – Vi lager en steike god avis, men leserne skjønner det bare ikke.