Bodø/Glimts trener Tom-Kåre Staurvik forteller at klubben har hatt et problem med kulturen og holdningene til unge spillere gjennom flere år. Det er sikkert mye sant i det. Samtidig er det sannelig kravstore og smått egoistiske ungdommer både Bodø/Glimt, andre klubber og ikke minst skolene er nødt til å håndtere. Årsaken kan kanskje være at vi foreldre rett og slett ikke gjør jobben vår?
Du skal ikke jobbe lenge med fotball i aldersbestemte klasser før du kommer bort i en spiller som reagerer på at han ikke får spille der han ønsker spille eller ikke får plass på førsteellveren.
Så hva gjør han i en slik situasjon? Biter tennene sammen og jobber hardt for å komme seg videre?
Det hadde vært fint, men dessverre er det ofte sånn at spilleren mener seg misforstått og undervurdert. Godt backet av sine foreldre plasseres feilen hos trenerne. Får ikke poden det slik han vil, trues det med overgang til annet lag eller annen klubb.
Ofte lykkes denne taktikken. Talentet får lett vei til det han og hans nærmeste omgivelser tror er suksess. Og så havner han kanskje på et A-lagsnivå der verdenen er en helt annen. Nå måles han opp mot etablerte spillere. Trenerne kan kombinere objektive kriterier med eget skjønn, og det nytter ikke lenger hvor god mamma og pappa synes han er.
Glimt har hatt en del spillere som har fått virkeligheten rett i fleisen i møtet med A/B-laget. Og mange av dem har taklet det svært dårlig, for å si det veldig forsiktig. Som Tom-Kåre Staurvik er inne på, så har forskjellige trenere håndtert situasjonene ulikt. Men mitt spørsmål i denne omgangen er om vi foreldre er så opptatt av å gjøre livet lett for våre barn at vi gjør alt vi kan for å skåne dem for motgang?
Mange lærere, spesielt i videregående skole, vil svare ja på det spørsmålet. Både i fotballen, på skolen og i arbeidslivet forventer mange ungdommer at andre tar ansvar, at andre rydder opp, at andre løser problemet. Om ting ikke går deres vei, er det andre sin feil.
Hvem har lært dem dette?
En slik holdning vises godt på flere arenaer, men blir svært tydelig i en prestasjonsgruppe hvor det er avgjørende at de beste får spille. Bodø/Glimts A-lag er selvsagt en slik gruppe, og jeg er overbevist om ungdommer med nykker får klar beskjed både av trenerduoen og mer rutinerte lagkamerater. Likevel er det jo både unødvendig og trist at man må bruke tid og energi på barneoppdragelse av gutter som nærmer seg de 20.
Men også blant dem som etter hvert justerer seg inn såpass at de ikke utfordrer omgivelsene med barnslig sutring, sitter unnskyldningene løst. Er det ikke treningsforholdene, treneren, været, dommeren eller oppoverbakke så er det uansett ikke deres skyld om resultatene uteblir.
Rune Bratseth har sagt det så klokt:
– Du kan si hva du vil, men til syvende og sist så handler suksess i fotball om én eneste person: Spilleren selv.
Det er ikke bare i fotballen en slik erkjennelse kan være uhyre viktig å ta med seg, om vi foreldre ikke nekter barna våre erfaringen.