Det er først nå, etter den famøse folkeavstemningen i Oslo, at kampen mot et OL i Norge i 2022 starter.
Den kampen er viktig å vinne. Prosjektet splitter Norge og må parkeres.
Det er to hovedgrunner til at jeg mener Norge ikke skal delta i konkurransen om å få lov til å arrangere vinter-OL, og de grunnene skal jeg komme tilbake til litt senere.
Først må jeg få skrive av meg noe frustrasjon. For idrettens topp-politikere har i løpet av denne høsten klart å provosere meg så mye med sin arroganse, sin pengebruk, sine skjulte agendaer og sine kampanjer at det gjør det vanskelig å forholde seg saklig.
Jeg var motstander av Tromsø sitt OL-prosjekt like inderlig som jeg er motstander av Oslo-planene.
Men idrettsbevegelsens åpenbare forskjellsbehandling av disse to prosjektene gjør at jeg med hvert eneste fiber i kroppen forstår at sinnet i Tromsø ikke har lagt seg.
Jeg skal ikke plage leserne med en repetisjon av hva som skjedde, men kortversjonen er at Idretts-Norge skrinla tromsøplanene fordi prosjektet ble for dyrt og fordi man heller skulle sørge for å oppgradere eksisterende anlegg over hele landet. Nå jobber Børre Rognlien & co. med et Oslo-OL som blir enda dyrere samtidig som etterslepet på eksisterende idrettsanlegg er blitt vesentlig større siden de sa nei til Tromsø. Ingen liker følelsen av å bli urettferdig behandlet, og den følelsen holdes ved like gjennom den måten ja-folkene argumenterer på. Du hørte kanskje Oslo-ordføreren Fabian Stang i NRK-debatten på torsdag:
Jeg skjønner god at de i Tromsø er litt lei seg.
Litt lei seg? Folk over hele landet har gjennomskuet nikkersadelen og idrettspolitikerne, og er naturligvis ikke bare litt lei seg, men regelrett forbannet.
Forståelig nok. Oslo-OL er blitt et prosjekt som splitter Norge, og det er jo for så vidt bra for oss som ønsker at det ikke blir noe av. Likevel er det noe trist over prosessen og hva den har ført til av vondt blod.
Der finnes mange, svært mange, gode argumenter for at Norge ikke skal arrangere landets tredje vinter-OL.
Jeg bygger min kamp mot en søknad på to hovedgrunner: For det første er det hva den internasjonale olympiske komité, IOC, har blitt.
Hele organisasjonen representerer i dag en kultur hvis mål handler om å tjene penger og sikre seg selv privilegier. IOC trives best når dokumenter er unntatt offentlighet og når nasjoner endrer lover for at organisasjonen skal maksimere profitten av lekene der hvor de gjennomføres.
IOC har ingen problemer med diktaturer, og agerer politisk når det passer dem, men nekter andre ytringsfrihet hvis det ikke passer dem. Når entusiastiske ja-folk sier vi må ta på oss et OL for å forandre IOC innenfra, er det ikke bare rørende naivt, men fullstendig virkelighetsfjernt. For det andre er det prisen. Takket være en helt vanvittig kravspesifikasjon på flere tusen sider, hvorav mange hundre er unntatt offentlighet også for dem som skal behandle saken politisk i landene som søker, er prisen på lekene usmakelig høy. Over 30 milliarder kroner er bare så alt for, altfor mye penger for et 16-dagers arrangement selv om det måtte bety at deler av det man får for pengene kan gjenbrukes.
Norge er et steinrikt land, men likevel har vi mange utfordringer som naturligvis må prioriteres foran et idrettsarrangement.
Det er heller ikke sånn som mange innen idretten later til å tro, at disse pengene forsvinner om de ikke brukes til OL. Dette er penger som tas fra et sted og som kan brukes til noe annet. Akkurat som vanlig penger, må vite.
Skal Norge aldri arrangere OL?
Jo, Norge kan utmerket godt påta seg olympiske leker en gang i framtiden når IOC er blitt en åpen og demokratisk organisasjon som lar arrangørlandene dimensjonere mesterskapene på en langt mer nøktern og fornuftig måte enn vi har sett til nå.
Fram mot Stortingets behandling av saken neste høst håper jeg at motstanderne holder trykket oppe og forsøker å påvirke representantene til å si nei.
Og så håper jeg idrettspolitikere på fylkes- og kommunenivå tør si hva de faktisk mener om OL-planene, selv om det skulle bety at Børre Rognlien og Inge Andersen blir litt lei seg.