Historien om bråket mellom Bodø Cykleklubb og Midnattsolrittet er ikke lett å forstå. Det merkeligste er kanskje suksessen som nå rir klubben som en mare.
Tirsdag kveld opplevde jeg et ekstraordinært årsmøte som virkelig var ekstraordinært. Ikke fordi det var fullt hus og sikkert dobbelt så mange medlemmer til stede som på et vanlig årsmøte. Heller ikke fordi 19 av de 60 medlemmene helst så at jeg (d.v.s. pressen) forlot lokalet før årsmøtet behandlet den eneste saken som skulle opp, nemlig «Framtidig drift av Midnattsolrittet».
Nei, årsmøtet var ekstraordinært fordi det ga oss et lite innblikk i en konflikt og en situasjon som er svært alvorlig for en viktig idrettsklubb i Bodø. Vi fikk høre ord som bakholdsangrep, krig, gråt og tenners gnissel, tårer. Vi fikk høre styremedlemmer fortelle at de ikke orker å sitte lenger enn ett år. Og vi fikk høre styreleder Bjørn Kymre fortelle at han ikke stiller til gjenvalg på grunn av de tøffe kranglene han har hatt med Midnattsolritt-general Trond Vegard Seivåg.
For en utenforstående virker denne konflikten mellom styret i BCK på den ene siden og rittgeneral Seivåg på den andre ubegripelig. Konfliktnivået er høyt. Så hva handler det om. Vel, igjen sett fra utsiden, det virker som om den fantastiske suksessen BCK og ildsjel Seivåg har hatt med Midnattsolrittet har utviklet seg helt feil. Vi snakker om et arrangement som på fem år er blitt Nord-Norges største landeveisritt med over 2000 påmeldte i fjor.
Arrangementet får strålende kritikker. Stoltheten er, fortjent nok, stor blant dem som er med på å arrangere rittet. Man kan godt si at rittet har vokst seg større enn klubben, og at de forskjellige klubbstyrene de siste årene ikke har maktet å få på plass en organisatorisk eller avtalemessig plattform som sikrer at både rittet og klubben kan fortsette å utvikle seg fornuftig uavhengig av hvilke personer som måtte være involvert.
Eierskapet til varemerket «Midnattsolrittet» har vært trukket fram som et kjerneproblem, men er det ikke. Dette handler i bunn og grunn om hvordan rittet og klubben kan leve sammen. Konsekvensen av alt dette har uansett ført til store frustrasjoner for de mange involverte. Den ene siden skylder på den andre og vice versa. Hva bør partene gjøre nå for å få ting til å stemme og for å kunne konsentrere seg om å drifte en god sykkelklubb og samtidig se et flott ritt utvikle seg større og bedre?
Jeg har aldri drevet sykkelklubb og heller ikke syklet noen ritt, men jeg skal likevel driste meg til å komme med to konkrete forslag:
1. Ekstern hjelp: Det er helt åpenbart at så langt som konflikten er kommet må de involverte bli enige om søke hjelp utenfra. Profesjonell hjelp. Ettersom det ikke finnes noe «Idrettens familievernkontor» må de kanskje spørre sykkelforbundet eller idrettsforbundet eller kanskje en dreven advokat om hjelp til å få ting på plass. Få noen som ikke har bindinger til klubbstyret eller rittgeneral til å formulere de avtalene som trengs for å sikre både klubb og ritt gode forhold.
2. Styret må sitte: Det er åpenbart at det styret som sitter i dag, hvor alle medlemmene truer med å gi seg på årsmøtet 18. februar, bør nekte å forlate plassene sine før denne saken er løst. Det handler om å ta ansvar, og det bør et styre gjøre selv om problemet har vart lenger enn perioden styremedlemmene har fungert.
Avslutningsvis vil jeg ønske alle involverte lykke til av hele mitt hjerte. Det er nemlig trist å observere krangel og støy i et idrettsmiljø her i byen som fortjener så mye bedre.