Denne helgen starter Premier League igjen. Engelsk fotball engasjerer sannsynligvis langt flere nordmenn enn norsk fotball gjør. Hvorfor er det slik?
Etter at ingen norske lag klarte å karre seg videre i europacupene har debatten rast om hva som er galt med norsk fotball. Forslag til endringer har kommet på løpende bånd, og tirsdag fikk vi høre at Norsk Toppfotball (NTF) har engasjert et nederlandsk analysefirma for å kartlegge årsakene til at norsk fotball er på vei ned i kvalitet og publikumsoppslutning. Jeg får en slags ”First House”-følelse av dette trekket, men forhåpentligvis er det smart. Det er to andre forhold jeg ønsker å trekke fram fra debatten de siste dagene.
Hvorfor trekker så mange på skuldrene av norsk fotball?
Det første er at alle involverte er veldig opptatt av å finne feil eller mangler hos andre enn seg selv. Vi ser ikke et snev av selvkritikk, verken fra norsk toppfotballs øverste sjef Nils Johan Semb eller fra topptrenere som for eksempel Kjetil Rekdal. Det virker som om norske trenere og klubbledere nektes å gjøre en god jobb. Mye er usikkert i denne debatten, men det utgangspunktet er riv ruskende galt.
Det andre er hvorfor så mange fotballinteresserte nordmenn og bodøværinger er mye mer opptatt av utenlandske lag enn av norske. Hvorfor trekker så mange på skuldrene av norsk fotball?
Viktigste klubb for meg er Bodø/Glimt
Du kan ta deg en tur på City Nord en lørdag og du bruker ikke mange minuttene før du ser fem-seks voksne mannfolk iført drakten til ett eller annet fotballag, helst engelsk. Du kan tilbringe et år der og du kommer neppe til å se en eneste voksen mann med Glimt-drakt. Jeg vet om folk som har spilt fotball for Bodø/Glimt i mange år, men som i voksen alder er likegyldig til hva klubben holder på med. Og mange av disse bruker gjerne flere tusen kroner i året på en tur over til England for å se favorittlaget sitt, men besøker ikke Aspmyra en eneste gang.
Det er med andre ord ikke fotballinteressen det skorter på, men interessen for norske lag og norsk fotball. Personlig er jeg såpass opptatt av fotball at jeg følger nøye med mitt favorittlag i England (joda, selvsagt snakker vi Liverpool), men prioriteringen er klinkende klar: Viktigste klubb for meg er Bodø/Glimt.
Å sammenligne PL med Tippeligaen
Det finnes sikkert mange forskjellige forklaringer på hvorfor så mange nordmenn bryr seg mer om sitt utenlandske favorittlag enn det norske laget de naturlig ville hatt et forhold til. En liga som den engelske har jo verdensstjerner i fleng, høy kvalitet, stor fart og ditto underholdning. Den består også av lag som vi har hatt anledning til å følge hver bidige helg siden tippekampenes morgen.
Å sammenligne PL med Tippeligaen blir urettferdig på så mange nivåer, men man skulle kanskje tro at lag man har et forhold til, enten gjennom å ha spilt der selv eller fordi det tilhører hjembyen, makter å engasjere.
Men det skjer altså i liten grad. Kanskje er det noe å hente på å finne ut hvordan man kan trigge entusiasme rundt lag som for eksempel Glimt slik at vi om noen sesonger kan se bodøfolk i byen med en kul og gul Glimt-drakt en hvilken som helst dag? Eller skal vi bare anse denne kampen som tapt?