Jeg har vært stolt av Glimt mange ganger, men sjelden så stolt som søndag kveld. Blide fjes over alt, folk med tårer i øynene. Hoderystende forlot vi Aspmyra med spørsmålet «Går det virkelig an» surrende over alt. En kveld for minnebøkene. Men også en kveld som viser hvor viktig fotballklubben vår er for så mange.
Forrige gang vi forlot Aspmyra etter Glimt-kamp var stemningen en helt annen. Da hadde vi nok en gang opplevd et tap og sett glimtspillere uten selvtillit og tro på det holder på med. Det var ingenting, verken på banen eller tribunen, som gjorde oss stolte. Verst av alt var det nok å se fortvilelsen i øynene på spillerne, og akkurat der og da tvilte jeg sterkt på om noen i det hele tatt hadde tro på Jan Halvor Halvorsens prosjekt.
Så kommer det altså to seire på rad mot to meget sterke lag, og hele situasjonen er snudd. Seks nye poeng og sikker plass på tabellen ved halvspilt serie. Pessimistene har dårligere kår, folk tror plutselig at det blir Tippeliga på Aspmyra i jubileumsåret 2016 også.
Fotball er følelser og fotball er psykologi.
Jan Halvor Halvorsen sa til meg etter kampen mot Tromsø: Det er tabellplasseringen i november som betyr noe. Ingen spør en maratonløper hvilken plass han lå på etter to mil. Jan Halvor har imponert meg gang på gang siden han ankom Bodø rett før jul i 2012. Kanskje spesielt denne våren og sommeren. Med et knallhardt press på seg hvor han nærmest alene har fått skylda for elendige resultater, har han stått han av. Virkelig.
Selvsagt har også Jan Halvor tatt mindre gode og sogar dårlige avgjørelser. Prestasjonene varierer også for trenere. Mot Rosenborg så vi lagledelse på toppnivå. Kampstrategien var perfekt, innbyttene likeså.
Men aller mest imponert ble jeg over den innsatsen spillerne la for dagen. Nå så vi plutselig det vi har etterlyst omtrent helt siden seriestart, nemlig intenst press og knallhard jobbing. Ingen spillere forsøkte å stikke seg vekk eller feige ut. Alle var på. Alle ville vinne. Plutselig var både Thomas Jacobsen og Zarek Valentin gode tippeligabacker. Plutselig var Pavel Londak stabilt god og Sané fant det for godt å gjøre mer enn bare å møte opp til kamp. Gigantisk prestasjon av senegaleseren.
Og så er det Trond Olsen da. Snakk om å gå foran. Snakk om å spille med hjertet utenfor drakta. Trond Olsen imponerer, og han gjør oss alle stolte av Glimt igjen. Og han skulle dessuten hatt straffe på slutten av kampen, og ikke gult kort.
Vi har altså lært at Glimt holder nivået og vel så det. Men vi har også lært at det snur fort i fotballen. Det må vi forsøke å huske. For det kommer sikkert flere bølgedaler denne sesongen. La oss bare håpe den neste nedturen kjapt avløses av en opptur. 14 poeng etter halvspilt serie er ikke krise.
Dette kan fort gå riktig så bra!
