Klubben skylder svimlende summer, sliter kraftig med inntektene og nå snakker stadig flere sterke krefter på og rundt Aspmyra om at konkurs er det eneste som kan berge Bodø/Glimt. Uansett går vi Glimttilhengere dramatiske uker i møte.
Jeg er sikkert ikke alene om å mene at det har vært faretruende stille rundt Bodø/Glimt i de siste månedene. Riktignok spiller A-laget kamper jevnt og trutt, med den oppmerksomheten som det fører med seg. Men den aller viktigste kampen har altså foregått uten at folk flest har merket noe til den – fram til nå.
Styret i Bodø/Glimt er klar over at konkurs kan bli resultatet, og de har snakket mye om det. Men de jobber, naturligvis, for å unngå en såpass trist manøver. De forsøker nå å lansere «Nye Bodø/Glimt» som en siste plan for å skaffe nok penger, omorganisere driften (blant annet gjennom et nytt selskap som skal eie spillerne) og sikre klubben uten den tunge veien om skifteretten.
Skeptikerne blant oss mener imidlertid at det er for sent. Gjeldsbyrden er rett og slett blitt for stor.
Spør du Glimt-leder Frode Thomassen om hvor mye penger som må til for at klubben skal komme seg gjeldfri videre i verden, vil han svare ca 25 millioner kroner (samlet for klubben og Aspmyra Stadion AS).
Dette er en vanvittig stor sum penger. Og sannsynligheten er dessverre stor for at tallet faktisk viser seg å være enda større når det kommer til stykket. Kanskje helt opp mot 35-40 millioner.
Å tro at denne gjelden skal kunne minimeres til et håndterlig nivå, hva nå det skulle være, i løpet av noen uker av høsten, er ikke særlig realistisk. Bodøsamfunnet har støttet opp om klubben i stor grad i alle år, men det spørs om det frister å være med på nok et spleiselag for å betale gammel moro.
Derfor er det altså at mange ivrer for å gjennomføre en konkurs. De argumenterer med at klubbens inntekter ikke er i nærheten av å være tilstrekkelig til å dekke både drift og betjening av gjeld selv om denne skulle bli redusert i høst. En konkurs vil åpne muligheten for det virkelige «Nye Bodø/Glimt», hvor klubben kan bygges opp igjen uten å være bundet på hender og føtter. De tror at en konkurs vil være bitter, men næringslivet vil akseptere nødvendigheten av den, og stille med åpent sinn i møte med «Nye Glimt». De tror videre at sju-åtte spillere av dagens stall, samt en svært lovende gjeng unggutter vil være sportslig sterkt nok til 2. divisjon eller sågar Adecco-nivå. Og det pekes på at timingen for øvrig er god fordi norsk fotball sliter økonomisk og at det derfor kan være mulig å få signert spillere med rutine fra Adecco-nivået uten å tilby store lønninger. Videre mener de at også potensielle trenere og ledere vil se på muligheten av å være med på å bygge opp et nytt Glimt som svært interessant og dermed involvere seg i prosjektet med stor entusiasme.
Endelig argumenteres det med at en konkurs vil fristille klubben i alle forhold noe som igjen betyr at man kan, og bør, velge nytt styre, bygge ny administrasjon og innføre en «tæring etter næring»-kultur som er hundre prosent nødvendig i fortsettelsen.
Men det er selvsagt mye mer komplisert enn dette. En konkurs vil jo føre til at man mister kontrollen med selve merkevaren; navnet og logoen. Tilgangen til Aspmyra kan jo også bli stoppet momentant, og det er en rekke lignende følger av en konkurs som kan og vil skape vanskeligheter. Tanken om å starte opp igjen helt nede i 4. divisjon, er heller ikke spesielt fristende, men her kan man jo håpe at Lyns anstrengelser for å få starte i 2.divisjon fører fram.
Uansett hva som skjer i de svært dramatiske Glimt-ukene fremover, er det viktig å finne en løsning som kan gjøre situasjonen permanent bedre for Glimt og oss som følger klubben med hode og hjerte. Den økonomiske usikkerheten har selvsagt påvirket spillerne på A-laget. De har jo spurt seg selv og ledelsen: hva er poenget med å spille for opprykk når vi ikke har råd til å være der? En prestasjonsgruppe som et fotballag er, blir selvsagt sterkt preget av situasjonen og spesielt når den er så alvorlig som den faktisk er for Glimt.