Hvordan reagerer du hvis du ser en av dine Facebookvenner legge ut en statusmelding som ikke kan tolkes som noe annet enn at vedkommende har planer om å ta livet sitt?
Jeg har en Facebookvenn som virkelig lever ut et liv i statusfeltet sitt. Det er ikke snakk om bodømannens eget liv, men det livet han ønsker å gi inntrykk av at han lever. Han bruker sitt virkelige navn, og mye av det han forteller om er sant. Men likevel er det selvsagt en betydelig avstand mellom hvordan han fremstår på Facebook og hvordan han er og hvordan han har det.
Jeg tipper mange har en slik venn på Facebook selv om han jeg skriver om her sannsynligvis er en i overkant utagerende representant for arten.
Vi som er venn med ham kan følge hans svingninger i humør og promille. På dagtid kan vi le oss skakke av utrolig skarpe, gode humoristiske statusmeldinger. I løpet av ettermiddagen og kvelden skifter meldingene ofte karakter. De blir gjerne litt mer kryptiske, men kan fortsatt sorteres under harmløs humør eller artige karakteristikker av folk og fenomener i tiden.
Deretter kan det bli litt stille inntil natta siger på. Da kommer gjerne tårevåte statusmeldinger rettet mot hans nærmeste. Varme kjærlighetserklæringer det ene øyeblikket, desperate rop om hjelp eller tilgivelse det neste. Noen ganger går det så langt at statusmeldingen ikke kan tolkes som noe annet enn at vår venn ikke lenger orker å leve.
Et stykke ut på neste dag er de siste følelsesutbrudd glemt og nå kommer nye og friske statusmeldinger igjen, minst like humoristiske og artige som de pleier å være tidlig i syklusen.
Min venn, han er jo heldigvis en venn også utenfor Facebook, bruker statusfeltet som et følelsesmenneske kan bruke andre sosiale arenaer. I bunn og grunn beskriver jeg jo her noe som veldig mange av oss har opplevd en kveld eller to: Sammen med folk man kjenner blir det noen øl og masse moro, siden endres det gode humøret til melankoli og etter hvert kommer de virkelig intime betroelser som man angrer på i dager og uker. Om man i det hele tatt husker innholdet i disse dype samtaler.
Forskjellene på denne type sosial utlevering av sitt innerste og det min venn, og mange med ham, gjør på Facebook er mange. Men den viktigste er at de aller fleste av de som leser disse meldingene på veggen sin er på et helt annet sted, i en helt annen modus, ja rett og slett uten mulighet til å vite hva som EGENTLIG foregår. De ser jo ikke hvilken setting vennen er i, kroppsspråket, hvordan andre folk i samme rom reagerer, all den informasjon som du kan støtte deg på i det virkelige livet finnes jo ikke for vennene på Facebook.
Derfor er det jo slett ikke merkelig at folk kan reagere sterkt når de plutselig leser noe som faktisk ser ut som en selvmordmelding på Facebook. Så tilbake til utgangspunktet: Hvordan reagerer du?
I tilfellet med min venn var det rimelig åpenbart for oss som har fulgt ham en stund at meldingen ikke var alvorlig ment. Små oppstrammere ble levert direkte på Facebook og andre kontrollerte saken på telefon. Vi kan garantert vente oss flere stunt fra vedkommende, og det jeg ærlig talt tror han ønsker å oppnå er oppmerksomhet. Som det ikke skorter på, mye takket være nettopp alle disse statusoppdateringene.
Men det er uansett god grunn til å være oppmerksom på at det blir stadig mer vanlig å bruke Facebook, verdens største sosiale nettverk, som kanal for rop om hjelp. Så vanlig er det blitt at Facebook har laget et eget skjema du kan fylle ut om du tror du er vitne til et avskjedsbrev på denne nettsiden. Vet du ikke bedre er det uansett riktig å melde fra, ikke bare via dette skjemaet, men direkte til politiet.
.