Hvem eier sorgen?

Kirken tok en sentral plass etter terrortragedien, også i Bodø. Bør det være slik?

Det er ingen tvil om at Den norske kirke står sterkt i Norge, og det er derfor slettes ikke merkelig at kirken naturlig trekkes inn når store og spesielt triste ting skjer i landet vårt. Da terroren rystet oss alle den helga i juli så vi hvor raskt og effektivt kirken kom på banen – som en støttespiller og som en hjelp til svært mange som trengte nettopp det; hjelp og trøst fra prester og annet kirkepersonell. Jeg er ikke i tvil om at kirkens folk jobbet med det mål for øyet å virkelig være til hjelp.

Samtidig er det liten tvil om at kirkens strateger, dem finnes det mange av, vet hvor viktig tilstedeværelse er i slike situasjoner for å gi legitimitet til folkekirken og opprettholde kirken som arena for de store begivenheter, sorg og sorgbearbeidelse.

Kirken tar på mange måter eierskap til sorgen og det er selvsagt ikke uproblematisk. Og dette må kunne debatteres samtidig som man anerkjenner den jobben som faktisk ble utført av kirkens folk, for den var imponerende.

Også i Bodø ble kirken raskt det sentrale stedet for mange av de unge som var rammet av Utøya-tragedien. Menighetssalen i Domkirken ble tidlig gjort til samlingsstedet. Her fikk de som trengte det ikke bare hjelp av kirkens folk, men også av kommunens mange svært dyktige fagfolk. Det fungerte tilsynelatende helt fint og ungdommen har selv gitt uttrykk for at Domkirken var et flott sted med en menighetssal hvor man kunne gjøre mye praktisk arbeid, og nærhet til selve kirkerommet.

Likevel er det grunn til å tro at det å oppsøke en kirke slett ikke føltes like riktig for alle som hadde behov for hjelp og støtte i dagene rett etter tragedien. Selv om kirkens folk selv hele tiden forteller at kirken er åpen for alle uansett tilhørighet, så er det åpenbart en terskel her.

Denne terskelen bør vi ikke utsette noen for, uansett livssyn.

Så hvorfor fikk kirken råde grunnen? Her var minnegudstjenester (med kollekter) og kirkekonserter over det ganske land. Biskoper avbrøt feriene sine for å komme hjem og vise engasjement. Kirken gjorde rett og slett en veldig god jobb med å ta eierskap til sorgen. Kirken KAN dette, men tro ikke at dette bare handler om medmenneskelighet og omsorg. Det handler også om å beholde sin posisjon.

Det er også viktig å spørre hvor alternativene befant seg. Humanetisk Forbund valgte bevisst å forholde seg rolig, og Arbeiderpartiet, som var den hardest rammede organisasjonen, hadde nok med egne traumer og egen sorg til å tenke alternativt, i hvert fall i store deler av landet.

Når kriser oppstår skal samfunnet ha kriseplaner. I disse kriseplanene bør det være avklart hvordan forskjellige ting skal håndteres. Her er det åpenbart at kirken har en alt for sterk aleneposisjon. I et samfunn som vårt kan vi ikke lenger akseptere at statskirken får eie sorgen og utgjøre den eneste offisielle arena for sorgbearbeidelse. Det er en oppgave som må fordeles og tilbys av flere.

Den norske Kirke er som sagt slett ikke bare varme, omsorg og omtanke – den er en organisasjon som kjemper for å beholde sin unike og sterke posisjon. Det er sikkert derfor det er utrolig vanskelig å melde seg ut, bare for å nevne ett eksempel som viser at organisasjonen Den norske kirke har tøffe strateger som jobber hardt for å beholde kirken stor.

Et annet eksempel er planene om å innlemme Nordahl Griegs ”Til ungdommen” i ny salmebok som skal bli en del av gudstjenestereformen 1. søndag i advent i år.

Kirkens strateger ønsker altså å gjøre venstresidas kampsang og en sang som brukes i humanetiske konfirmasjoner om til en salme fordi sangen fikk en så sentral plass etter tragediene i juli.

Vi har alle lært mye av de tragiske hendelsene denne mørke julidagen, og en viktig erfaring å ta med seg videre er at vi som samfunn tilbyr et flerkulturelt og livsynsnøytralt rom å sørge i.

Sorgen eies av de som føler den, ikke av kirken.