Det som er mer fascinerende enn at et menneske lar seg friste til å jukse for å oppnå suksess, er tanken på alle de som visste at jukset foregikk uten at de gjorde noe.
Lance Armstrongs ferd fra helt til hatobjekt er i sannhet en interessant reise.
Denne uken kom den lenge annonserte rapporten fra det amerikanske antidopingbyrået, og den er nådeløs.
Først og fremst er den drepende i sin fremstilling av hvordan Lance Armstrong og apparatet rundt ham på det mest sofistikerte vis gjorde alt som kunne gjøres for å få syklisten til å stå sterkere rustet enn konkurrentene for å vinne det prestisjetunge Tour de France år etter år.
Godt hjulpet av penger, løgner og avledningsmanøvre lyktes de så til de grader. Nå vet vi veldig mye av hvordan de fikk det til, og det er interessant lesning.
Interessant er det også hvordan Norges landslagssjef i sykkel, Steffen Kjærgaard, som i flere år var en del av Armstrongs lag, velger å kommentere innholdet i denne rapporten.
På et stotrende vis prøver han å få oss til å tro at han ikke skjønte hva som foregikk, at han var både blind og naiv.
Uten å ønske det, bekrefter den norske landslagssjefen historien slik jeg og veldig mange andre ser den: kulturen i proffsykkel-verdenen har gjort det mulig å jukse for å vinne.
Ikke bare mulig, men nødvendig. Det må være lov å tro at Tour de France i mange år egentlig handlet om hvilket sykkellag som har tilgang til det beste dopet og de beste dop-legene.
Og der var altså lagene til Lance Armstrong helt suveren i år etter år. Men konkurrentene visste selvsagt var dette handlet om, det samme gjorde arrangører og sykkelsportens politiske og administrative ledelse.
Siden Lance Armstrongs første seire har man forsøkt å stoppe dopingen innen sykkelsporten, riktignok noe halvhjertet.
Men etter hvert skjønte sykkelsportens mer våkne folk at dopingen kunne ødelegge hele idretten, for alltid, og la stadig mer vekt på kampen mot dop og juks.
Likevel spørres det etter hver eneste Tour de France: når blir årets vinner avslørt som doper og juksemaker?
Disse spørsmålene kommer nok til å henge ved sykkelsporten i mange, mange år, men et enda viktigere spørsmål kommer til å bli en større plage:
Skal vi nå tro at sykkelsportens dopingproblemer er over ved at tidenes største profil blir avslørt?
Svaret på det spørsmålet er nok nei fordi dette handler om noe mye mer enn én fallen helt.
Det handler om kultur, ikke enkeltpersoner. En kultur som vi ser har sin representant på toppnivå i norsk sykkelidrett.