Det var fem-seks minutter igjen av kampen. Hjemmelaget lå under med ett mål. Publikum ville normalt sett oppildne sine spillere i jakten på utligningen. I stedet kom hånlatteren. Folk lo rett og slett av Glimts manglende evne til å angripe Sarpsborg. Det var pinlige minutter.
På mange måter kan søndagens kamp mot Sarpsborg brukes som selve hovedbeviset på hvorfor Bodø/Glimt er i ferd med å gjennomføre en av de dårligste sesongene på mange år. Hvis man hadde vært i tvil om hva som er hovedproblemet, ble tvilen erstattet med sikkerhet i løpet av de 90 minuttene på søndag. Alle så det. Alle på tribunen, alle på benken og helt sikkert alle Glimt-spillerne på banen.Alle så at Bodø/Glimts angrepsspill er uten mål og mening, bokstavelig talt.
Det er mye snakk om at Glimt mangler en plan B eller C om ikke hovedplanen fungerer. Neida, Glimt mangler en plan A. SÅNN skal Glimt angripe. SÅNN skal Glimt bruke vingene. SÅNN skal Glimts midtbanespillere variere oppspill og ta vare på overgangsmulighetene. SÅNN skal spillerne plassere seg og SÅNN skal innleggene slås.Vi snakker om plan og struktur på angrepene. Vi snakker om velkjente mønster som vi trodde spillerne trente på, uke ut og uke inn. Plan og struktur i kombinasjon av variasjoner initiert av enkeltspillere som ser muligheter de ikke har trent på og som dessuten overrasker motstanderen. Også slike mer impulsive varianter kan man forberede laget på ved å oppmuntre spillerne til å prøve seg og ved å ha trygghet i alt det andre man foretar seg.Den tryggheten er ikke til stede i årets Glimt-lag.
Det må være derfor spillerne krydret kampen med personlige feil av det komiske slaget. Alt fra offensive pasninger som var så følelsesløse og impotente at de ikke tjente annet formål enn å stanse hele angrepet, til pasninger som gikk ut av banen. Innledningsvis reagerte ikke publikum med annet enn hoderysting, men etter hvert kom altså latteren.
Og til slutt hånfliret. Noe er råttent i Bodø/Glimt, og ett av bevisene ser du når A-laget skal prøve å spille angrepsfotball.