15-åringen hadde holdt på med fotball siden han var seks år gammel. Fotballen hadde utviklet seg til å bli en viktig del av livet hans, i perioder den viktigste. Ambisjonene var store, og selvtilliten likeså.
Hvorfor skulle han ikke ha selvtillit? Forrige helg spilte han mange kamper i Nordlandshallen som en del av Stopp Volden Cup.
Det gikk godt. Laget gjorde det svært bra, og tilbakemeldingene på hans egen innsats var flere og utelukkende positive.
Turneringen var avslutningen på en flott sesong med mange kamper, enda flere treninger og drøssevis med flotte opplevelser sammen med kameratene på laget.
Allerede om et par uker skulle neste sesong bokstavelig talt sparkes i gang med treninger og planlegging av 2014. Han var supergira og klar for å yte maksimalt. Fotballen var selve livet.
Onsdagskvelden var det Champions League-kamper på TV. Han gledet seg. Det er fett å studere hvordan stjernene spiller og oppfører seg, ja hvordan de er fotballspillere med stor F. Drøm?
Selvsagt, men for en 15-åring er en drøm mer enn som så: drømmen er mulig og drømmen er en drivkraft.
Men i stedet for toppfotball på TV, ble tilværelsen snudd på hodet i løpet av to minutter. Telefonen kom tidlig på ettermiddagen. Han var alene hjemme.
– Beklager at jeg må si dette til deg. Du er en god spiller og en flott fyr, men du er ikke god nok for laget neste år.
Stemmen som ringte fra klubben var sympatisk, men beskjeden var iskald.
Han hadde aldri trodd at han skulle få høre at han ikke var god nok. Han, som senest for fire dager siden ble skrytt opp i skyene av treneren. Han, som aldri skulket en trening og som alltid stilte opp. Han, som alltid gjorde det som trenerne sa han skulle gjøre.
Han var ikke god nok.
Da samtalen var over skjønte han ingenting. Han hadde ikke fått med seg mer enn akkurat det at han ikke lenger var en del av laget.
Han var uten et lag. Han var ferdig. Sønderknust.
Ingen trøst fra mamma eller pappa kunne hjelpe. Det var ikke snakk om å gå på skolen dagene etterpå. Han hørte heller ingenting fra klubben. Forholdet var over. Sorgen kan sammenlignes med når kjæresten går fra deg eller når noen dør. Dette er blodig alvor.
Høstens styggeste eventyr, er det mange som kaller laguttakene rundt forbi. Må det være sånn?
Seleksjonssamfunnet er et faktum, men bør vi kunne klare å gjøre dette bedre enn i historien overfor? En historie som forresten kunne vært hentet fra mange klubber i Salten, både på jente og guttesiden.
Klubber forventer i dag seriøse holdninger fra spillere og foreldre, men kan vi ikke stille krav til klubbenes seriøsitet og folkeskikk?
Skulle tro det.
PS: Glimt har nå begynt å hente 12-åringer fra andre klubber i byen.
– Fordi foreldrene ønsker det, sier Glimt. Så fint for Glimt da, at det er foreldrene til de flinkeste 12-åringene som tar kontakt.