Denne uken ble det kjent at Bodø/Glimts supporterklubb «Den Gule Horde» utfordres av en ny supporterklubb som bærer navnet «1916».
Fra før av har det gått ei kule varmt mellom Horden og supporterklubben sørpå – «Glimt i Sør – GLIS». Konfliktnivået disse to klubbene i mellom har roet seg kraftig, men nå yppes det til supporterkamp igjen og det på Aspmyra.
Den Gule Horde får en del pepper, og det er dessverre altfor mange som snakker nedsettende om innsatsen gjengen på J-feltet legger ned i stedet for å bidra selv.
Dagens DGH-leder, Ada Krutnes, overtok supporterklubben da Glimt var på vei ned i Adecco for andre gang på kort tid og nesten konkurs.
Alle kan tenke seg til at det har vært en tøff oppgave å mobilisere en gulkledt horde i en slik situasjon preget av sportslige nedturer og konstant økonomisk rot. Men jeg vet at Ada & co har prøvd og prøvd hardt. Respekt.
Men jeg vet også at folk hevder de vil engasjere seg som supporter om de kan gjøre det uten å være en del av Horden.
Det oppgis forskjellige grunner til det, men hovedpoenget er ofte at de ønsker å identifisere seg med et annet miljø.
Denne uken materialiserte ønsket om en ny supporterklubb seg i og med etableringen av «1916» (året Glimt ble stiftet).
Da ryktene om planene ble kjent for en måneds tid siden, var Hordens ledelse kjapt ute med en tommel ned. Og jeg ser at det er gode grunner til å forene kreftene i én klubb i stedet for å operere på hver sin kant når målet er felles, nemlig å støtte Glimt i kampen om poeng i Tippeligaen og triumfer i cupen.
Samtidig har jeg forståelse for at folk ønsker å starte nye nytt og prøve noe annet.
Representantene for den nye klubben legger ikke skjul på at de går i gang fordi de ikke er fornøyd med Horden og fordi de ønsker å gjøre ting på sin egen måte.
Bodø/Glimts supportere av i dag har litt av en historie å forvalte. Som mange kjenner til, regnes Glimts supportere for å være de første her til lands som organiserte seg for å støtte laget sitt i kamp, hjemme som borte. Dette skjedde på begynnelsen av 70-tallet, og glimtsupporterne ble landskjent, ikke bare for sitt organiserte engasjement, men også for sin kreativitet.
Bodøstørrelser som Knut Eide, Halvdan Sivertsen, Arnulf Bendixen og Terje Nilsen, for å nevne noen av de mest profilerte, bidro i stor grad til å gjøre fenomenet kjent og enda viktigere: de bidro til å gjøre det attraktivt å være med blant supporterne.
Uten forkleinelse for de nevnte herrer, er det langt mer utfordrende å involvere nye medlemmer til å bli en del av supporterklubben i dag. På 70-tallet var ikke bare supportervirksomhet nytt og spennende, klubben gjorde også nybrottsarbeid i sin kamp for å bli blant de aller beste i landet som første fra Nord-Norge. Alle ville være med og ta del i denne festen.
Supporterkampen i Bodø anno 2014 tuftes forhåpentligvis på et ekte ønske om å lage mest mulig positiv blest rundt Bodø/Glimt, mest mulig artig liv på og rundt kampene kombinert med at det skapes et miljø som tiltrekker seg nye Glimt-fans.
Jeg ønsker deltakerne i supporterkampen lykke til, og måtte begge lykkes slik at Glimt og fotballen vinner.