Niåringen i huset dro sammen med kompisen for å spille fotball på Bankgata en fin vårkveld her forleden. Følelsen du har som liten når tunge cherroxer omsider kan erstattes med lette joggesko eller nye fotballsko, ja DEN følelsen kjenner vi vel alle til.
Våren er kommet, og du føler at du kan fly.
Gutta hadde ikke vært lenge på den ene miniputtbanen på Bankgata før de plutselig ble oppmerksom på en kjent skikkelse på den andre siden.
– Det var som om jeg mistet pusten uten at jeg hadde fått en ball i magen, forklarte poden om hva som skjedde da han oppdaget at det var Ibba som lekte seg med en ball sammen med et par venner.
– Jeg løp rett bort til Ibba, hoppet opp på ham så høyt jeg kunne. Og så spurte jeg om han ikke kunne være med. Og vet du hva han svarte?
– Nei, det vet jeg ikke?
– Han svarte JA med en gang! Ibba ble med! Og vi spilte første til 10 minst tre ganger, fortalte gutten med øyne så store som farens ville ha vært om Bruce Springsteen plutselig hadde dukket opp og ville ta en prat og en øl.
Den magiske opplevelsen de fire-fem ungguttene, som var med på «løkka» denne vårkvelden, fikk fordi Glimt-spissen brukte en liten time sammen med dem, er vanskelig å beskrive eller verdsette. Men om Ibba hadde vært en populær kar før, ble han nå opphøyd til en stor helt.
Jeg vet det jo ikke sikkert, men jeg tviler på at det er så mange Tippeligaspillere som helt på egen hånd, og uten at sponsorer eller klubbarrangerer det, blir med smågutta på løkkefotball og spiller første til 10 tre ganger.
Dette er en annen Ibba enn vi har møtt i overskriftene den siste uka.
Hans åpne og imøtekommende stil overfor unge fotballtilhengerne, ikke bare på løkka, men også i forbindelse med kamper (som da han varmet opp på sidelinja sammen med ballguttene under cupkampen mot Mo onsdag) er ikke bare sjarmerende, det vitner om en fotballspiller og en mann som bryr seg.
Jeg håper virkelig at det er disse inntrykkene, i tillegg til mange mål og knallhard jobbing på banen, Ibba huskes for når han en gang forlater Bodø.