Om framsnakkingens kvelertak: De som slipper skryt på autopilot er våre beste fotball- og håndballspillere.
Der er det himmel eller helvete, terningkast 1 eller 6, alt etter siste resultat. Ellers er det åpenbart framsnakking som gjelder.
Sommeren 2010 ble framsnakking for alvor kjent som et nytt og meningsfullt ord i det norske språket.
Poenget med «framsnakking» er som kjent det motsatte av baksnakking, nemlig å snakke positivt om mennesker som ikke er til stede. Men siden har framsnakking utviklet seg til å bli noe mye mer, nærmest en slags filosofi hvor det er viktigste er å snakke positivt, kritikk er uønsket.
Lokalt er dette blitt spesielt synlig i debatten om Bodø, byens og distriktets utvikling. Uansett hva som skjer forventes det at alle bodøværinger applauderer og klikker liker.
På mange måter er dette en naturlig konsekvens av at bodøværinger, både de som bor her og de som bor andre steder, i årevis gjorde det til en spesialitet å snakke nedsettende om byen sin.
Det var omvendt omdømmebygging som både var ufortjent og ofte problematisk for dem som jobbet med å få ting til å skje her.
Men nå har pendelen svingt så langt i andre retningen at det nærmer seg parodien. Nåde den som tør antyde at ett eller annet av det som skjer her ikke nødvendigvis er så bra.
Du risikerer en strøm av motbør om du for eksempel skulle tillate deg å være kritisk, for ikke å si negativ, til en hvilken som helst satsing eller et hvilket som helst utspill som kommer fra de mange som hevder de jobber for Bodøs og distriktets beste.
Men det går faktisk an å være tilhenger av at vi beholder Universitetet i Nordland uten at du applauderer alle utspill og kronikker som kommer derfra.
Det går an å være glad for at Handelshøgskolen i Bodø gjør det bra uten at du støtter alle påstandene som professorene der presenterer med ujevne mellomrom.
Det går an å være veldig glad for kultur- og litteraturhuset Stormen uten at du digger arkitekturen eller forsvarer de enorme summene som er brukt for å få bygget herlighetene.
Det går an å støtte at det offentlige slår seg sammen med private og satser mye penger for å få folk til å flytte til Bodø eller til Salten uten at du dermed forstår eller liker alle kampanjene.
Det går an å like Parkenfestivalen selv om artistlista år om annet er håpløst dårlig.
Det går an å være god bodøværing selv om du ikke jubler når flymagasinet til Norwegian omtaler byen over 17 sponsede sider med et innhold så skrytende at det er vanskelig å kjenne seg igjen.
Det går til og med an å bli kjempeglad som bodøværing når andre byer og steder i landsdelen lykkes med sine prosjekter og målsettinger.
Nå er debattklimaet blitt slik at du blir uglesett om du tillater deg å være kritisk. Det er når dette skjer at framsnakkingen blir som et kvelertak.
Er det noe Bodø og bodøregionen, ja hele samfunnet, trenger, så er det kritiske røster og meningsbryting.
Selv om intensjonene kan være de aller, aller beste, trenger ikke alt å bli møtt med skryt på autopilot. Det tar oss ingen andre steder enn til selvdigging.