Du har sikkert sett det flere ganger, at en fotballspiller lar være å juble etter at han har scoret mot et lag og en klubb han har spilt på før.
Det er et fenomen jeg har liten sans for.
Fotballen har utviklet seg dithen at det ikke lenger er snakk om tilhørighet og lojalitet.
Pengene rår der som over alt ellers, og det hører med til sjeldenhetene at en spiller virkelig gjør alt han kan for å få lov til å spille for «sin» klubb.
Fotballspillere er blitt investeringsobjekter samtidig som de troner øverst i fotballens næringskjede og tjener mest av alle involverte.
Og det er fortjent nok, selv om vi i utlandet ser noen ekstreme utslag av spillermakt og betaling.
Også her til lands kan man vel hevde at enkelte spillere får mer betalt enn hva de er verdt, men det er en annen sak.
Utgangspunktet mitt er dette: Den eneste klubben en fotballspiller bør vise respekt for og lojalitet til, er den klubben han til en hver tid spiller for.
Forsøket på å vise respekt for eks-lagkamerater og eks-klubb ved å nekte å juble, blir i mine øyne å vise mangel på respekt for den viktigste klubben; den klubben du spiller for nå.
Det er den klubben som betaler deg lønn og ellers bruker store ressurser på å legge til rette for at du skal få spille fotball og utvikle deg.
Det er i den klubben lagkameratene dine spiller. Det er den klubben, og deg, supporterne støtter og har følelser for.
Derfor ser det ganske så idiotisk ut når noen nekter å juble når de scorer.
Fotball handler blant mye annet om å glede seg over lagets og egne prestasjoner.
De sterkeste følelsene kommer naturligvis ved scoringer. Da jubler man selvsagt, sammen med supportere, medspillere, støtteapparat og alle som er involvert i din klubb.
Kan det tenkes unntak, at det faktisk kan forsvares med jubelnekt? Jeg må innrømme at jeg forsto Frank Lampard da han sist søndag ikke viste glede etter å ha sørget for at Manchester City fikk ett poeng mot Chelsea – klubben Lampard spilte 13 sesonger for.
Men generelt: Kutt ut den misforståtte respekten for eksen som jubelnekten er.