Det er ikke ofte jeg føler for å ta utgangspunkt i noe som står i Bibelen, men onsdagens sportsoppslag i AN om Bodø/Glimts talentsatsing fikk meg til å tenke på noe som tilskrives Jesus – her noe tilpasset den aktuelle saken:
«La de små barna komme til oss, men bare de flinke! For Glimts rike tilhører slike som dem.»
På mange måter var det fint at Glimts sportslige toppsjef direktør Bjørn-Tore Hansen og trenerkoordinator Ørjan Berg fikk god plass til å presentere sitt, og muligens også klubbens, syn på hvordan det skal drives talentutvikling i nordlandsfotballens flaggskip.
Nå fikk vi vite at der i gården er det saliggjørende å finne de beste barna og gi dem et bedre tilbud enn de nest beste. Glimts våte drøm er å plukke blant alle 6-12-åringer i distriktet og gi de som ser best ut i øyeblikket et profesjonelt treningstilbud.
Det var dessverre Glimts sanne ansikt vi ble presentert, og det var ikke et ansikt å bli glad i.
Det er så mange feilslutninger i det som den differensieringskåte glimtledelsen kjører fram som sine svar på hvordan vi skal få fram talenter at det ikke er plass her til å ta for seg alle.
Men to forhold må jeg få trekke fram.
For det første hevder de som et faktum at like barn leker best. Jeg tror at gode venner og glade barn leker best og at ulikheter kan være like positive i et utviklingsmiljø som likheter.
For det andre ønsker de å gjøre som den nederlandske storklubben Ajax. Der henter de inn de beste spillerne i 45 minutters omkrets og gir dem et profesjonelt tilbud på klubbens akademi.
Jeg skjønner godt at Glimt har lyst til å gjøre som de store, men her må klubbledelsen åpenbart ha glemt at Amsterdam er en by med nesten 800 000 innbyggere. Bodø har 50 000.
Vi har med andre ord færre potensielle talenter og må følgelig ta godt vare på dem vi har – så lenge som overhodet mulig.
Det Glimt gjør er å snevre inn antallet spillere som skal få det de mener er et godt treningsopplegg. Hvordan de da tror de skal få fram flere virkelig gode spillere, er en gåte for meg.
Men det viktigste i Glimts presentasjon av sin talentsatsing er hva de IKKE snakker om. Da tenker jeg på den virkelige gode grunnen til å bruke barndommen og ungdommen sin på fotball, nemlig det å formes som en god kamerat med fine verdier.
Det hjelper lite å ha hatt den beste skuddfoten som 10-åring hvis du som 16-åring er et forvent ekstalent som er vant til å få maks oppmerksomhet i en lekeprofesjonell fotballverden.
Og det er selvsagt ikke 16-åringens feil, men en fotballklubb som snakker om barn og unge som framtidige produkter, ikke som hele mennesker.
TENK hvor morsomt og inspirerende det hadde vært om miljøet på Aspmyra hadde kommet med noen nye tanker i stedet for den eneste ene: La oss få hånd om de beste barna så tidlig som mulig.
Men man skal kanskje ikke be Bjørn-Tore Hansen & co om å tenke nytt for da ender det vel med at de begynner å kartlegge ungene i distriktets barnehager.
Inspirert av min innledning slår jeg til med nok et bibelsitat som avslutning:
«Vi får tilgi dem, fordi de vet ikke hva de gjør.»