Det er herlig å være Glimt-tilhenger om dagen. Og vi gjør helt rett i å suge godt på den karamellen som inneholder serieledelse og null tap på tre kamper. Samtidig vet jo vi som følger storebror i nordnorsk fotball hvor fort ting kan snu. Sant og si er det er ikke så veldig vanskelig å se at ikke absolutt alt er tipp, topp tommelen opp hos serielederen etter tre runder. Noe annet ville jo vært rart.
Men først og fremst er det viktig at vi gleder oss sammen med Glimt-spillerne og den ferske eliteserietreneren Aasmund Bjørkan. Det ER virkelig en lovende seriestart vi er vitne til. Som TV2s Mini sa det i Fotballkveld etter kampen på søndag så ligger den største forskjellen på årets lag sammenlignet med fjorårets på kvaliteten i det defensive arbeidet. Glimt forsvarer seg bedre og mer intenst nå enn i store deler av 2015-sesongen, inkludert den beste perioden. Og da snakker vi om det defensive spillet til alle på banen, ikke bare forsvarsfireren og målvakt.
Jeg liker også at Åssa funker som en entusiastisk trener som er god på å framsnakke spillerne sine og å gi de tillit. Han har helt siden ansettelsen snakket om at han vil at Glimt skal prege årets tippeliga, og så langt har de jo så definitivt gjort akkurat det.
Men både han og spillerne som ble intervjuet etter kampen mot Stabæk var tydelige på at her snakket vi om et knallsterkt resultat etter noe som ikke var en «maks prestasjon». Det er betryggende at de ser dette også. For vi så det veldig tydelig på Aspmyra søndag: Glimt var direkte svake i ganske lange perioder. Et lavt bunnivå, men heldigvis et veldig høyt toppnivå.
På stillingen 0-0 hadde Stabæk et skudd via en Glimt-spiller og i tverrliggeren. Rett etter pause, på stillingen 1-0, hadde Luc Kassi alle sjansers mor da han fikk gå opp helt alene og kunne bare heade ballen enkelt i mål. Symptomatisk for et lag som sliter med selvtilliten gikk ballen utenfor, og Aspmyra-publikummet kunne puste lettet ut. Det er derfor slett ikke riktig som Aasmund sa etter kampen at Stabæk først kom til sjanser mot slutten.
Poenget mitt er bare det: Viktig å huske at det er små marginer, og Glimt dominerte ikke.
Men Glimt vant, og jepp, ingenting er viktigere enn akkurat det.
Nå venter Brann i Bergen og Molde her hjemme. To tøffe, men slett ikke umulige kamper. Magefølelsen sier meg at det kanskje kan bli enklest å få poeng med seg hjem fra Bergen. Brann imponerte ikke akkurat mot Aalesund selv om de vant. Litt som Glimt, kanskje? Og dessuten er Glimt-seier i Bergen slett ikke så uvanlig (skjedd syv ganger siden 1993).
Noe jeg definitivt ønsker meg i fortsettelsen er at den glimrende nykommeren på venstre back, Emil Jonassen, legger av seg uvanen med å ordne mål for motstanderen. Faktisk har godeste Emil vært sterkt involvert i, mange mener direkte skyld i, begge Glimts baklengsmål i 2016. Det betydde fint lite på søndag, men kostet to poeng mot LSK.
Det «å suge på Glimt-karamellen» innebærer jo ofte å sende spydigheter mot lillebror i nord. De ligger allerede fire poeng bak. Selv tenker jeg å vente litt med de aller syrligste kommentarene i retning TIL. De har tross alt klart uavgjort borte mot både Molde og Odd, to knallsterke prestasjoner som forteller meg at Tromsø kan ta mange poeng i år.
Men neppe så mange som Glimt.
