Aldri så galt at det ikke er godt for noe: Bodø/Glimt toppet jubileumssesongen sin med å gjennomføre klubbens desidert beste nedrykk fra toppserien. La oss tørke tåran og gi klubben den beste bursdagsgaven, nemlig at vi selvsagt støtter Aspmyra-gjengen ned en divisjon og blir med på jobben det er å få Glimt opp blant de beste igjen.
Årets nedrykk fra toppserien var Bodø/Glimts fjerde. De tre andre (1980, 2005 og 2009) var preget av en klubb som overhodet ikke var klar til å jobbe seg opp igjen uten omfattende krisehjelp både sportslig og økonomisk. Denne gangen er det en klubb med god økonomi, spennende talenter på langtidskontrakter og en strategiplan som faktisk slår fast at et nedrykk er noe man kan akseptere bare klubben er blant de 20 beste i landet. Nedrykket i 1980 førte til 12 år nede i divisjonene, flere på nivå 3. Nedrykket i 2005 skjedde med en klubb som bare tilsynelatende hadde kontroll på økonomien mens nedrykket i 2009 skjedde med en klubb som vel i praksis var konkurs. Årets nedrykk skjer med en klubb som har et helt annet utgangspunkt og som utmerket godt kan klare å rykke opp igjen allerede i 2017.
OBOS-nivå over hele linja
Sånn sett er dette nedrykket ingen skandale eller katastrofe. Det ligner mer på noe man har planlagt.
Likevel er det selvsagt trist i det øyeblikket nedrykket er et faktum. Det er så åpenbart for alle som vil se at 2016-versjonen av Bodø/Glimt består av altfor mange fotballspillere som rett og slett ikke holder nivået. Det var rimelig åpenbart før sesongen startet, og når klubben hentet forsterkninger i sommer, var det dessverre ikke det – forsterkninger altså.
Aasmund Bjørkan og Glimts sportslige utvalg hentet inn OBOS-kvalitet over hele linja, og da er det jo ikke særlig merkelig at det ender der.
Aasmund som «Komiske Ali»
Aasmund Bjørkan har hele veien solgt inn dette laget som mer enn godt nok, en sterk stall. Hvis det er han som har hatt siste ord og ansvaret for overgangene, er jo ikke det så rart, men jeg tviler sterkt på det. Jeg tror Aasmunds lojalitet overfor klubben og ledelsen har vært så stor at han gladelig har spilt rollen som Komiske Ali. En rolle jeg ikke tror for eksempel Jan Halvor Halvorsen ville akseptert.
Og jeg tror den sportslige ledelsen i Glimt er en slags kaosmaskin med masse folk og meninger, mye stup og skyt. En liten nordnorsk klubb med begrensede økonomiske muskler opplever selvsagt overgangsmarkedet som temmelig krevende, og i år ble det rett og slett FOR krevende.
På andre områder later det til at sportslig ledelse har mye større kontroll, og da tenker jeg selvsagt på bruk av unge og lokale spillere. Mye smart er gjort her, men det må jo være lov å spørre om ikke iveren etter å bruke lokale unggutter gjorde laget unødvendig svakt i perioder av kamper og serien.
Fornuftig langsiktighet
Etter et nedrykk (som leder Mads Torrissen faktisk sa var «uakseptabelt» uten at han nevnte konsekvenser) kommer det en evaluering. Jeg tror denne evalueringen, i den grad vi får vite noe særlig om den, kommer til å gå stille for seg. Ingen hoderulling er aktuelt, og det er da heller ikke ønskelig. Den langsiktigheten som dagens Glimt-ledelse viser på flere områder, er veldig fornuftig. Helt siden strategiplanen «Nye Glimt» ble lansert i 2010 har de stått ved den, ikke bare i prat, men også i handling. Det tjener klubbledelsen til ære, selv om vi kan være utrolig irriterte her og nå når resultatene ikke går veien.
Og nettopp derfor er det ikke ironisk ment når jeg gratulerer Glimt med sitt beste nedrykk. Heia Glimt!