Det er noe med Rødt-folkenes historiefortelling etter bruddet med resten av posisjonen jeg ikke forstår. I iveren etter å framstå som åpenhetens riddere synes det rimelig klart at det ikke er alt Rødt-folka er åpne om selv.
For det første: Tidslinja. Synne Bjørbæk forteller at bruddet kom overraskende på henne. Såvidt jeg har latt meg fortelle fra folk høvelig nært denne prosessen fikk Rødt allerede fredag høre om at et brudd var i emning, og at dette skulle tas opp på et gruppemøte søndag. Dette fikk Rødt informasjon om også før Andreas Tymis beklagelse av sin «på grensen til korrupsjons»-anklage. Hvis Rødts tidslinje stemmer, leverte Synne Bjørbæk, gruppeleder Linda Forsvik og Rødt-lederen Astrid Dankertsen sin kronikk til Avisa Nordland, med oppsiktsvekkende knallhard kritikk av Arbeiderpartiet, FØR de fikk beskjed om bruddet. Det står ikke til troende.
For det andre: Når man leser debatten på Facebook og ellers etter bruddet, virker det som om at det ikke har vært mulig for Rødt-politikerne å diskutere sakene før avgjørelser ble tatt. Betyr det at man i møtene i posisjonen ikke har fått lov til å sin sin mening, kjempe for sitt syn? Har virkelig Rødt-politikerne, som en del av posisjonen og møtene der, blitt klubba ned og bedt om å finne seg i vedtak de ikke er enige i UTEN å være hørt? Har virkelig Rødt fungert i to og et halvt år med politiske prosesser som kun har involvert «8-9 politikere som har snakket sammen»?
Politikk er mye taktikk, og taktikk er Rødt gode på. Det er nok derfor de stresser fælt med å få historien fortalt som om de er de eneste som er de redelige og åpne, mens resten av posisjonen nærmest opererer som en lukket losje.
Jeg synes Rødt har vært en viktig bidragsyter til mye av alt det positive som har skjedd i bodøpolitikken de siste årene, men jeg sliter fælt med å tro på den historien de forsøker å fortelle nå.