Bodø/Glimt har hatt en katastrofelignende start på årets sesong. Etter fem baklengs mot Strømsgodset på Aspmyra sist søndag har det haglet med oppfordringer til ledelsen i klubben. – Spark Jan Halvor Halvorsen, er et krav som i alle fall i sosiale medier har rekruttert mange tilhengere. Men styret går ikke den veien, og det er faktisk å vise et godt lederskap.
Men, og her er et viktig men:
Det finnes en grense for hvor lenge styret i klubben kan holde på sin strategi og frede dagens sportslige ledelse. Hvor denne grensen går vil det garantert være ulike meninger om. Personlig har jeg landet på at dersom Bodø/Glimt fortsatt står med ett fattig poeng etter kampen mot Tromsø bør prosessen med å forsterke den sportslige ledelse starte.
Ikke nødvendigvis fordi Glimts problemer skyldes Jan Halvor Halvorsen og Aasmund Bjørkans innsats som trenere. Sånn sett er fotballen en nådeløs verden. Trenere ofres fordi klubbens ledelse er nødt til å foreta seg noe drastisk i et forsøk på å få ting til å snu, frita spillergruppen fra ansvar i et håp om at de skal følge opp med mye bedre prestasjoner i kamp.
Om denne prosessen leder til utskifting eller forsterkning av det sportslige apparatet skal jeg ikke mene så mye om nå. Poenget mitt er at det fremstår som klokt av Bodø/Glimts ledelse å bruke litt mer tid på «Prosjekt Jan Halvor». Og det mener jeg først og fremst fordi det er spillerne som har hovedansvaret for at det kun står ett poeng på konto samt minus 11 i målforskjell til tross for at det er scoret respektable 10 mål.
I forrige uke, altså mellom tapet i Ålesund og tapet for Godset, ba styret i klubben spillerne komme med sitt syn på hva som feiler. Svaret fra en enstemmig spillergruppe var at det er de, spillerne, som har ansvaret for situasjonen slik den har utviklet seg.
Og det har de sannelig rett i. Du kan ha hvilken trener som helst på trenerbenken, men hva hjelper det når de på banen ser ut som bambi på isen.
Men igjen: på et gitt tidspunkt må noe drastisk gjøres og ettersom det er uaktuelt å sparke spillerne, så må andre ta støyten.
Det som også er en viktig del av historien om Glimt anno 2015 er avstanden mellom forventningene blant publikum og hvilke reelle muligheter klubben har til å hevde seg i konkurransen med de fleste andre lag i Tippeligaen. På grunn av at rekruttering av nye spillere var helt prisgitt et salg av Sanè og Badou, skjedde det egentlig ingenting av betydning på den fronten. Når så serien starter med to sentrale spillere, de skuffede senegaleserne, totalt ute av form kombinert med et slags ”jeg gidder ikke jobbe defensivt”-virus som fortsatt rir laget som en mare, ja da ble det tøft.
Det er lett å sitte på utsiden av Glimt og rope på kostbare trenerbytter og enda mer kostbare spillerkjøp. Det faktiske forholdet er at Glimt ikke har så mye penger som vi skulle ønske. Men det klubben har er en ledelse som ikke lokkes inn i den klassiske fotballfellen: La oss bruke masse penger vi ikke har så berger vi kanskje plassen. Dette er kanskje den beste illustrasjonen på å pisse i buksa for å holde varmen.
Jeg skrev det i august fjor da Glimt slet som verst, og jeg skriver det gjerne igjen: Det er faktisk mye viktigere å ha kontroll på økonomien, og derigjennom et godt forhold til dagens og framtidens samarbeidspartnere, enn å berge plassen. Det høres kjedelig ut, men det er utvilsomt det mest fornuftige for en klubb vi er glade i og som vi ønsker skal få 100 nye år.
Alle vi som er glade i Glimt må ta inn over oss at hvert eneste år klubben er i Tippeligaen er en STOR prestasjon En stor prestasjon av en liten klubb i en liten by. Vi må ikke tro at Glimt alltid skal være på dette nivået. Det er derfor klubbens edruelige målsetting er å holde Glimt blant de 20 beste i Norge til en hver tid.
Selvsagt vil det være surt om årets sesong skulle ende med nedrykk og at vi må feire klubbens 100-årsdag på nivå 2. Men det er slett ingen katastrofe, og i alle fall ikke verdt gambling med penger klubben ikke har.
