Det er spørsmålet mange stiller seg etter at 2016-sesongen er over og nedrykket er et faktum. Men merk allerede innledningsvis: Dette er ikke et noe forsøk på å få Glimt til å sparke treneren. Han må gjerne få fortsette sitt prosjekt i 2017. Men ikke uten at vi påpeker hva som gikk galt denne sesongen. Og det var litt av hvert, spør du meg.
Da Jan Halvor Halvorsen plutselig avsluttet jobben i Glimt i november i fjor tok det ikke lange tiden før assistenttrener Aasmund Bjørkan overtok som sjef. Det lå litt i kortene, men jeg tillot meg likevel å skrive at Glimt gamblet med denne ansettelsen.
Denne bloggposten peker på noen sentrale områder (spillerlogistikk/standing i gruppa) hvor det kanskje har sviktet og noen mindre områder eller episoder som kan si noe om trenertypen Aasmund.
Spillerlogistikken
Spillere ut/inn er selvsagt helt avgjørende for hvor sterkt et lag kan stille. Kunsten å analysere hvilke spillere man trenger for å få et system til å fungere best mulig i flest mulige sammenhenger, er noe en god topptrener må beherske. Selvsagt er det ikke trenerens ansvar helt alene, men han må være pådriveren og han må vite hva han vil ha og ha pondus nok til å få gjennomslag.
Dette var spesielt viktig etter 2015-sesongen ettersom det viste seg at sentrale spillere som Vieux Sané, Zarek Valentin, Alexander Sørloth og Pavel Londak (blant andre) forlot Glimt og Aspmyra.
I vintervinduet hentet Åssa inn Martin Bjørnbak, Emil Jonassen, Ruslan Babenko, Simon Thomas og Martin Wiig i tillegg til at Mathias Normann kom tilbake etter å ha vært lånt ut. Av disse er det vel kun Bjørnbak og Normann som holder nivået.
I sommervinduet var det åpenbart at selv om Aasmund helt siden januar hadde snakket opp stallen sin, var han desperat etter forsterkninger. Inn kom Ole Jørgen Halvorsen (lån), Sascha Mockenhaupt (lån), Alexander Jakobsen, Ole Jørgen Halvorsen (lån), Joachim Osvold, Vadim Manzon (lån) og keeperen Sergey Pogorily. Det hjalp dessverre ikke så mye, men det mest oppsiktsvekkende i sommervinduet var at Aasmund Bjørkan og Glimt fant det smart å selge Henrik Furebotn til Sogndal.
Hva var det for noe? En rutinert og sterk midtbanespiller var vel akkurat det Glimt hadde bruk for, både før og etter sommeren. Dette er kanskje den overgangen i Bjørkan-perioden som har hatt størst innvirkning på kvaliteten på laget, men dessverre i negativ retning.
Spillerlogistikk handler selvsagt også om å hente opp egne, unge spillere. Og her har Aasmund vist en imponerende vilje til å la de unge (Fredrik André Bjørkan, Patrick Berg og Jens Petter Hauge) få slippe til. Noen mener denne iveren har vært for stor, men i utgangspunktet er denne delen av spillerlogistikken det eneste han kan få godkjentstempel på. De fleste andre overgangene har stort seg vist seg å være av ytterst tvilsom kvalitet.
Tatt på senga?
Aasmund Bjørkan har sagt mye rart i løpet av dette året, men så har han nok blitt litt tatt på senga av den store oppmerksomheten en tippeligatrener blir til del sammenlignet med hva han har opplevd før.
I sitt første intervju etter at det ble klart at han ble oppgradert fra assistent til sjef, sa han at «Glimt skal være en fargeklatt i Tippeligaen i kommende sesong». Det er grunn til å undre seg over hvordan han kunne gå ut med en så tynn målsetting, men det handlet kanskje om at han allerede på det tidspunkt (18. november 2015) skjønte at dette kommer til å bli tøft. Likevel: En tippeligatrener ville garantert kommet med en målsetting som trigget profesjonelle fotballspillere som allerede er i klubben og kanskje noe som kunne få andre spillere til å vurdere Glimt seriøst.
Å være fargeklatten i en liga er neppe særlig motiverende, og etter dette skjønner vi i alle fall hvorfor.
Den første som tok av
Med tre serierunder spilt toppet Bodø/Glimt tabellen. Aasmund Bjørkan utbasunerte i Dagbladet: «Det er ikke flaks. Vi leder fordi vi er best».
Etter tre kamper mot Sogndal, Lillestrøm og Stabæk og sju poeng ville en rutinert trener jobbet hardt med å holde spillerne, spesielt de unge, på bakken. Hos Glimt er treneren den første som tar av. Det ble ett poeng på de sju neste kampene.
16. mai kom vel fjorårets høydepunkt for Glimt, nemlig 2-1-seieren på Alfheim. Det var den første seieren på åtte kamper, men Aasmund kan dette med å ta av: «Vi har snudd det» sa han i VG og demonstrerte nok en gang mangel på bakkekontakt.
Flausen i Sogndal
Søndag 24. juli spiller Glimt en tøff bortekamp mot Sogndal. Med 29 minutter igjen av kampen har Glimt en sterk 2-0-ledelse etter to mål signert Trond Olsen. Med henholdsvis 23 minutter (Patrick Berg) og 14 minutter (Jens Petter Hauge) igjen å spille og altså en 2-0 ledelse, velger Bjørkan å ta ut to seniorspillere for å matche unggutter.
Byttene sender et signal til både Glimt og Sogndal om at Bjørkan mener kampen er vunnet. Sogndal setter inn kraftspillere, kampen ender 2-2 og Glimt taper to poeng. Med profesjonell kampledelse kunne Glimt vunnet kampen og avsluttet serien på sikker plass med 32 poeng.
Flausen på Aspmyra
Søndag 31. juli besøkte Tromsø IL Aspmyra. Selvsagt godt med folk på stadion, men de fikk seg, som vanlig når besøket er godt, en real nedtur. TIL vant 3-0, og etter kampen presterte Aasmund Bjørkan å si at «Sånn sett kunne vi like gjerne vunnet 3-0». Det fikk Tromsø-trener Bård Flovik til å spørre: «Er Aasmund blitt tullerusk?». Et høyst betimelig spørsmål, der og da i alle fall.
Bytter på autopilot
Så skjer det noe smått merkelig i flere kamper. Aasmund Bjørkan gjør de samme byttene: Alexander Jakobsen ut, Halvorsen ned fra høyre ving til venstre indreløper, Jens Petter Hauge inn på høyre ving. Azemi ut, Manzon inn. Dette er bytter som skjer uavhengig av kampbildet, nærmest planlagt på forhånd. Ingen tippeligatrenere holder på sånn.
Snakker på autopilot
26. september, mandagen Glimt skal spille viktig bortekamp mot Stabæk, sier Aasmund Bjørkan til NRK Nordland at «Hadde sesongen startet i dag hadde ikke Glimt slitt i bunnen av tabellen». Det ble tap den kvelden, og i fire av de fem neste kampene. Nedrykket var ikke til å unngå.
De siste ukene handlet om å gå fra det ene tapet til det andre, og var det ikke dommeren sin feil så var det marginer imot. I en tøff tid valgte Aasmund å kjøre på som før, snakke som om det selvsagt ikke var mulig å rykke ned fordi «vi har så mye kvalitet i stallen».
Standing i gruppa?
Aasmund må tåle å bli sammenlignet med forgjengeren. Jan Halvor Halvorsen hadde et opplegg på treningene hvor han fokuserte på 3-4 ting det ble jobbet hardt med hele veien og uansett. Etterfølgeren har også prøvd på det, men i årets sesong har spillerne flere ganger blitt overrasket over at han plutselig har skiftet på treningsmomenter og fokus. Ofte fra den ene dagen til den andre, og ofte uten noen spesielt god forklaring på hvorfor. Dette har ikke akkurat skapt de store bølgene, men har uansett ført til at flere spillere rett og slett har lurt litt på hva som skjer og om sjefen har kontroll.
Vi må også spørre: Etter mange rare bytter, rare uttalelser og manglende bakkekontakt – er dette en adferd som har gitt Aasmund den nødvendige respekt i spillergruppa? Klarer han å inspirere eller blir han sett på som en snåling?
Har han hatt god støtte?
Dette handler mye om Aasmund Bjørkan, men vi må også nevne de andre med sportslig ansvar i klubben. Det mye omtalte «Sportslige utvalg» som består av styreleder Mads Torrissen, direktør (også øverste sjef for sport) Bjørn Tore Hansen, spillerutvikler/trenerkoordinator Ørjan Berg, utviklingskonsulent Øyvind Iversen samt hovedtreneren og assistenttreneren.
Og så har vi et styre med det øverste ansvaret, uansett hvordan vi snur og vender på det.
Har disse gitt Aasmund gode arbeidsforhold og gode verktøy? Har de sørget for at Aasmund fikk utvikle seg selv underveis? Eller har de egentlig bare vært superhappy med å få en lokal kar til å ta jobben, en jobb han var så sugen på at han sikkert aksepterte hva som helst av krav og betingelser (selvsagt innenfor rimelighetens grenser)?
Hovedtreneren har ansvaret for å utvikle spillerne, men trenger selv utvikling og sannsynligvis hjelp til det – i hvert fall når vi snakker om en trener som debuterer på det øverste nivået.
Og svaret er?
Så til spørsmålet i tittelen: Holder Aasmund Bjørkan mål som Glimt-trener?
Jeg er fortsatt like usikker som jeg var før sesongen, men hvem vet? Kanskje Aasmund egentlig er et geni som har fått laget til å prestere over evne? 🙂